Hva sier jeg til noen som snakker om å ta livet sitt?

[Optimist]

 Hva sier jeg til noen som snakker om Ã¥ ta livet sitt?

[Pyro]

Jeg har vært på det stedet der. Har selv slitt med spiseforstyrrelser etter mange år med mobbing. Noe som alltid har holdt meg oppe i alle år er en utrolig glede over selve livet (og en plan om å leve lenger enn dem som mobba meg, slik at jeg kan danse på graven deres) og et par gode venner oppe i hele sulamitten.
Jeg var kjempeheldig og kom inn på dramalinja på en skole i en litt større by. For første gang i mitt liv kunne jeg gå på skolen og virkelig glede meg.
Alle visste hvem jeg var og likte meg. Jeg var rett og slett populær!

Desto mer gikk alt til helvete da jeg ikke kom inn på vk1, men i stedet kom inn på gk medier og kommunikasjon i en liten bygd. Fallhøyden etter et fantastisk skoleår var enorm. Jeg ble ikke mobbet der, men jeg fikk heller ingen venner på samme måte som i Ålesund. Spiseforstyrrelsene mine ble verre (er lettere når man bor alene på hybel), jeg misstrivdes på skolen, hadde dårlig forhold til foreldra mine, jeg savnet vennene mine og alt toppet seg da han som var kjæresten min banket meg opp og voldtok meg fordi jeg ikke ville ha sex tidlig i forholdet. Jeg hadde utrolig lyst å gjøre slutt på alt. Jeg sto i avgrunnen, uten noen som helst vei opp. Trodde jeg. Men jeg tok feil. Jeg hadde venner som løftet meg opp igjen.

Så lenge man snakker om det er det håp. Da vil man ha hjelp.
Den støtten det virker som du gir henne er uvurdelig!
Du er sterk og du er flink!
Fortsett å fortell henne at hun er vakker og påpek andre gode kvaliteter.
Det er viktig å bli minnet på at det ytre ikke er alt. Oppfordre henne til å ta kontakt med andre mennesker som vil henne vel. Venner som kan være der i hverdagen, ikke bare for henne, men også med henne. Det er også viktig å se at det er andre enn en selv som også betyr noe. Da er det å ha noen å være glad i en stor hjelp til å få flyttet fokus fra seg selv.
Når man sliter med spiseforstyrrelser er en ofte sin egen værste fiender, fordi den som stiller de høyeste krava er nettopp en selv. Da hjelper det å se litt lenger enn sin egen nese =)
Skryt av henne. Hun er flink som tør å gå til psykolog. Det er tøft!

Jeg tror det kommer til å hjelpe når hun får begynt å gå til psykologen, da får hun noen andre å snakke med.

[Zatharee]

Owww.. Jeg har vært i den situsajonen, som den som må holde den andre oppe. Det er fælt å føle at noen er så totalt avhengig av en, og å være redd for hva som skal skje hvis man av en eller annen grunn ikke kan være der mere. Jeg hadde ikke noen fasitsvar på denne situasjonen for to år siden, jeg har det ikke nå heller. For meg ble det for tungt å skulle ha rollen som den sterke hele tiden, og jeg angrer ikke på at jeg trakk meg helt ut (heldigvis hadde det ingen fatale konsekvenser). Hvis frykt for hvordan det skal gå med den andre er det som holder en tilbake fra å dra, vil jeg si at det er værre for begge hvis man blir. Men denne posten blir nok skrevet i litt for stor grad på egen erfaring, og det er slett ikke sikkert at den er gyldig i din situasjon.

Det er ekstremt vanskelig å overbevise noen som ikke vil/kan se noe lys i tunnelen at det er massevis som er verdt å leve for. Det er umulig å tvinge noen tilå tro på egen selvverdi. Det må vedkommnde nesten oppdage selv, gjennom forskjellige typer opplevelser av mestring.

Tror hun kan ha godt av noen andre å prate med, både for å minke avhengigheten til deg og for å få flere perspektiver på saken, få lettet på trykket og snakket med noen som ikke er fullt så involvert. Hvis hun sliter med spiseforstyrrelser, tidligere mishandlig og lav selvtillit så kan det nok være mange vanskelige følelser og onde sirkler som det kan nytte å snakke med en proffesjonell om. Les noe om temaet, vis du ønsker å sette deg inn i og forstå hennes situasjon og følelser litt bedre. Denne boka av Finn Skårderud er en god begynnelse når det gjelder spiseforstyrrelser. Uro er en annen bra bok av samme mann. Han skriver bra og har mye erfaring og kunnskap om emnet, og presenterer det på en forståelig, men ikke banaliserende måte.

Fortell henne hvor viktig hun er for deg, hvordan du også trenger henne, få henne til å skjønne at hun ikke er en belastning, men en berikelse (hvis det er sant, ikke lyg). Ellers tror jeg ikke nødvendigvis det er så nøye hva du sier, så lenge du viser at du bryr deg, er der når hun trenger deg, og viser deg som en konstant, noe hun kan regne med i livet sitt. Det er likevel en hårfin balanse mellom dette og det å bli en krykke for henne, noe hun kan støtte seg på for å slippe å stå på egne ben.

Det kan godt hende at en miljøforandring, slik som Pyro nevnte, kan være bra for henne.

Og det er som Pyro nevnte et sunnhetstegn at hun prater om det. Det betyr at hun vil komme seg ut. Hvis man virkelig er oppsatt på å ta livet av seg, så forteller man ikke noen om det først, da bare gjør man det uten å gi noen en sjanse til å forhindre det. At hun prater om det, søker hjelp og støtte, er et veldig godt tegn. Hun er heldig som har deg. Veldig mange har vært så langt nede en eller annen gang i løpet av livet sitt. Veldig mange har kommet ut i den andre enden, som sterkere mennesker.

[Optimist]

Tusen takk for hjelpen og varme ord =) Så jeg bare fortsetter å oppmuntre henne, be henne passe seg for venner som f.eks oppfordrer til spiseforstyrrelser (Selv om hun allerede er svakt undervektig) fortelle henne hvor viktig hun er for meg og andre, hvor flott hun er..? Men hun er nok ikke så ivrig etter å få hjelp. Hun er selv overbevist om at alt vil bli bedre så snart hun får den vekta hun prøver å oppnå. Hvis jeg klarer å få henne mindre opphengt i vekt, vil hun bli like ille neste gang hun får seg en knekk.
Og når det gjelder psykolog er det ikke henne som har best om hjelp. Jeg har mast på henne lenge, ringt helsesøstra hennes for å forklare situasjonen osv... Det gjør så vondt når noen jeg er sååå glad i sliter med problemer...

[calyptomena]

Så utrolig bra at du faktisk har fått henne til å gå til psykolog, da! Selv om hun ikke selv har bedt om hjelp har hun faktisk kommet langt når hun tør å innrømme at hun har noe hos psykologen å gjøre i det hele tatt.

Det er ikke nødvendigvis dumt å fortelle henne at hun faktisk er svakt undervektig. Det er neppe noe hun er klar over selv, det føles sikkert tvert imot.

Som flere har svart så er det å hjelpe folk til å få selvtillit en bra ting.
Men så er det forskjell på selvfølelse og selvtillit også. Og det er kanskje selvfølelsen som er aller viktigst (og dermed såklart vanskeligst, typisk). Den der følelsen av at man er verdt noe uansett hvordan man ser ut og hva man gjør, at man er verdt noe i seg selv. En god selvfølelse er definitivt viktig for å klare seg over de kneikene hvor man føler seg stygg og jævlig og som en som bare gjør teite ting. (og hindrer ofte at man får en slik kneik også).
En sånn selvfølelse kan være flere ting; det kan både være "avleiret selvtillit" (altså at man gjennom å føle at man er flink og pen osv etterhvert får en indre trygghet også), og det kan være et fokus på de mer indre kvalitetene, det som utgjør henne, ikke det hun gjør og hvordan hun ser ut. Så når du forteller henne at hun er viktig for deg (og det er jo ikke akkurat fordi hun er tynn at hun er viktig...), så tror jeg det er en veldig bra ting! Å "fortelle henne hvor pen hun er innvendig" hørtes egentlig flott ut.

En ting som går an, er å be henne tenke etter hva vennene hennes liker ved henne. Tving henne til å finne positive sider ved seg selv.

Hvis hun kommer med utsagn som klart kan tolkes som at hun ønsker å ta sitt eget liv, kan det være en ide å appellere til samvittigheten hennes. Selv om hun ikke føler seg verdt så mye, så har hun vel neppe lyst til å bidra til at andre får det trist? Prøv å få henne til å se hvem som vil sørge masse og få det forferdelig hvis hun forsvinner (deg, familie, venner, vær konkret).

Men husk at du er kjæresten hennes og ikke psykologen hennes! Det er neppe så morsomt hverken for henne eller for deg hvis hun hele tiden er "den svake" i forholdet. Du bør vel egentlig både fortelle henne at hun er en berikelse for deg, men kanskje aller viktigst la henne få lov til å være en berikelse for deg (dvs ikke alltid fokusere på å skulle hjelpe henne).

Hvis du tenker på hva hun har vært igjennom, så jeg tror ikke du skal miste motet av at innsatsen din tilsynelatende ikke gir henne bedre selvtillit (det er litt å kompensere for, for å si det sånn). Sannsynligvis hjelper du mer enn du aner bare ved å være en koselig kjæreste.

[Voon]

Jeg ser du har fått mange gode råd her, og trenger neppe fler.
Dog skal det sies at jeg skjønner hva hun gjennomgår, og at det som hjelper mest er tålmodige venner.

Jeg har aldri utviklet en ordentlig spiseforstyrrelse, men har likevel sultet meg og slitt med vekt siden jeg var 11 (har dog aldri vært i nærheten av å være overvektig) Mitt største problem var kutting og troen av aldri å være bra nok. Etter et halvt år i et skikkelig vondt forhold endte det med at jeg slukte en hel boks med Nozinan-piller og stakk av til et vann hvor jeg satte meg ytterst på en fjellhylle rett over vannet og ventet på å bli borte. Dog var jeg heldig, pappa løp av en eller annen grunn rett til dit jeg var og tok meg med hje, ringte ambulanse, og han og mamma satt og ventet med meg til ambulansepersonellet kom. Husker ikke stort, men har fremdeles mareritt om pumpingen på sykehuset.
Men nok om det.. denne opplevelsen skremte meg fryktelig, og jeg skjønte at jeg ikke ønsket å dø.. og med hjelp av en utrolig tålmodig familie og noen gode venner og en fantastisk psykolog klarte jeg å komme meg på beina. Jeg klarte dessuten å gjøre det slutt med han som hadde voldt meg så mye vondt. Etter noen måneder klarte jeg også å slutte med kuttingen og nå er det over et år siden jeg kuttet meg for siste gang. Det skjer ennå at jeg faller ut fra omverdenen når det gjelder mat, man blir fort oppslukt når man kjenner at man klarer å la vær å spise, og ser at man går ned i vekt.. Det viktigste er da at jeg har tålmodige mennesker rundt meg, og at jeg kan stole på dem jeg snakker med. Dette er som regel foreldra mine og kjæresten min (jeg føler de må få vite hva som skjer når jeg sliter) selvom det ofte er slik at de hjelper meg å innse hva jeg holder på med. Det blir mye snørr og tårer og dårlig samvittighet fra min side da, og ennå vanskeligere å vite hvordan jeg skal takle denne dårlige samvittigheten siden jeg ikke lenger KAN kutte meg. Noe som igjen krever og setter tålmodigheten til de rundt meg på prøve.

Det jeg prøver å si her er at man MÅ være tålmodig. Si fra når personen blir helt vrang, men prøv alltid å si det rolig. Det hjelper ikke stort å gi henne dårlig samvittighet i tillegg til alt det andre.
men viktigst av alt, ikke påta deg alt ansvaret for henne, og ikke bær hennes byrde, hun må bære den selv, men du kan gjerne gå ved siden av henne og støtte henne når hun vakler.

Og til slutt: Jeg ønsker henne all lykke, og det virker på meg som om det kommer til å ordne seg med tid og stunder (siden hun faktisk ønsker å få hjelp.)

[Optimist]

[Glahn]

Definitivt. Få ting er mer ødeleggende for et forhold, enn når det ikke er gjensidighet i det meste man gjør. Over tid må det hele jevne seg mer eller mindre ut, ingen orker i et forhold å alltid være den som blir tatt vare på, eller alltid være den som tar vare på.

Og når det gjelder hva man skal si... For det første: "Ikke gjør det." Utover det har du fått mange gode begrunnelser for hvorfor her allerede

[Eruanna]

En kamerat av meg snakket om å ta livet sitt for et par år sia, og dette var en venn som jeg ikke så så ofte, men bare snakka med over nett og melding. Jeg hadde null kontroll over hva han kunne gjøre, og jeg satt og ante ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Han var ikke åpen for å ombestemme seg og han virka skikkelig klar for å faktisk gjøre det. Etterhvert som samtalen blei mer og mer dramatisk fant jeg ut at det var lurt å gi han noe som han kunne se fram til.

Han hadde sliti gjennom oppveksten med mobbing og slikt, og han var en veldig støtte for meg da jeg hadde problemer med mobbing for noen år sia. Jeg fikk han til å innse at han hjalp meg utrolig mye. At jeg trengte han. At uten han hadde jeg ikke holdt ut den perioden det var verst. Det hjalp i grunn å påpeke de veldig gode tinga han har gjort og vise han hvor mye det betydde for meg at han gjorde det. Og hvor mye det betydde for andre han har hjulpet eller vært der for.

Jeg håper det går bra mellom dere, og at hu ikke gjennomfører det hu tenker på. Lykke til =)