Baksnakking

[Shealien]

 Baksnakking

[Veronica]

Håhå.
Det finnes masser av gode grunner.
F.eks. at vedkommende har gjort skikkelig ekle ting mot deg selv, eller noen du er glad i.
Eller fordi vedkommende generelt har en holdning som man ikke synes er noe særlig.
Det går nok veldig på personlighet og overenstemmelse der.
Og for min del; magefølelse.

[Cafein]

Kjemien. Kjemien har mye å si.

En gang var jeg på blind date med ei jente, ei venninne av ei venninne. Det hadde blitt meg fortalt at hun var både tøff og smart og sjarmerende og pen og på alle måter ei flott jente. Venninna mi mente vi ville passe så godt sammen.

Slik gikk det da altså ikke.

Kun få minutter etter at vi hadde begynt å snakke sammen, viste det seg at dette var et av de menneskene jeg hadde følt meg minst tiltrukket av, noensinne. Da det dukket opp noen nysgjerrige venniner av henne, unnskyldte jeg meg og forlot lokalet.

Jeg fortalte om denne selsomme opplevelsen til mine venner, og da observerte jeg noe rart. Jeg fortalte egentlig ikke noe særlig om henne som person. Men de jeg fortalte det til, begynte å mislike henne minst like sterkt som jeg, og baksnakke henne i forskjellige sammenhenger. Det var på moten en lang stund å mislike henne.

Kanskje like greit at det var henne, i og med at hun neppe kommer til å møte noen av dem...

[Glahn]

Mennesker er svært flinke til å mislike i fellesskap...
Som den som vanligvis står utenfor er jeg ikke den som liker dette best. Det er slikt som ofte gjør meg ganske desillusjonert hva mennesker gjelder.

Hvorfor mislike noen?
Hvis de med vilje gjorde noe som var sårende eller vondt. Mot meg selv eller folk jeg bryr meg om.

[rebecca]

før,da jeg var mere usikker på meg selv var jeg utrolig til å baksnakke.

men har etterhvert funnet ut at
baksnakking er en vanvittig unødvenig ting.
hvorfor ikke være ærlig,og si hva du mener rett til personen.

å more seg med å sitte å rakke ned på andre folk er det mest patetiske.

har du venner som baksnakker andre til deg og vennegjengen når dere er samlet. hvordan vet du da at det ikke er du som står for tur med en gang du går ut av rommet?

det er også uretferdig ovenfor personen det blir snakket om,ettersom h*n ikke har muligheten til å forsvare seg.

jeg mener at
det du ikke hadde turt å si rett til h*n,skal du ikke si i det hele tatt!
pungtum.
selvfølgelig hender det at jeg baksnakker,det er vansklig å unngå..
men jeg er oppmerksom på det,og da neste gang jeg ser h*n går jeg bort og forteller hva jeg sa.

du kan si det du mener,men da skal du også står for det du har sagt.

noe som alle burde prøve ut er da dere sitter en gjeng samlet hos en venn.. dere prater.. og så begynner baksnakkingen.
alle slenger masse dritt og ler..
er du klar over hvor pinlig stille det plutslig kan bli hvis du da kommer med alle de positive tingene om den personen?
*gøygøygøy*

[Shealien]

du har nok veldig rett rebecca.

Jeg var nylig samlet med noen venner, og vi begynte å snakke om en bestemt person. Hun har ikke akkurat behandlet alle der like bra, og vi begynte å slenge litt dritt og more oss på hennes bekostning.

Så var det en av de som var tilstede som spurte oss ganske kritisk hvorfor i alle dager vi mislikte henne så sterkt. Hun hadde ikke sett noen grunn til å mislike henne. Ja, hun hadde behandlet noen av oss rimelig dårlig for en god stund siden, men det var vel glemt nå? ærlig talt. skulle det være vondt blod så lenge etter? mente hun. Og hadde vi i det minste en eneste god grunn til å misslike henne?

det var vel da jeg begynte å tenke på dette. for de involverte var slettes ikke denne saken glemt, selv om den omtalte personen og sannsynligvis alle andre hadde glemt det allerede. Det var børstet under teppe, og da skulle det vel bare være å glatte over.

man trenger ingen god grunn til å mislike folk egentlig, annet enn at kjemien har kræsja eller no.

er det da sympatien som får andre til å mislike henne også? eller er det bare djevelsk moro?

[Veronica]

NÃ¥r jeg virkelig misliker noen, kommer det av sympati for andre (jeg er tross alt et flokkdyr, innerst inne), eller av sympati for meg selv, ganske enkelt.
Når noen gjør noe stygt mot meg eller noen jeg er glad i, tar det lang tid før jeg glemmer det. Og jeg tilgir ikke før det har blitt lagt fram en unnskyldning ovenfor utsatte vedkommende.
Og slike hendelser legger ting godt til rette for misliking.

Sikkert en sta og meggete holdning, men sånn får det bare være.

[Glahn]

*Sier seg enig med Rebecca*

Skal man si noe, bør man si det til personen det gjelder.

Jeg er vel ikke mye til flokkdyr, men det kan nok hende at jeg kom til å mislike noen for noe de gjorde mot noen andre enn meg, ja... Jeg vet ikke om det handler så mye om å være flokkdyr, enn rett og slett bare det å kunne bry seg om andre...

[Shealien]

men mener du at når jeg får høre at en har sagt masse stygge ting om meg til noen andre, og jeg blir sint og lei meg for det var fryktelig slemt sagt, så begynner jeg å mislike denne personen og sannsynligvis gir uttrykk for min manglende sympati ved en annledning så må jeg ved første sjanse gå bort og si "ærlig talt, mægge, jeg synes du er dritteit"?

det finner jeg meg faktisk for god for. fordi jeg mener at til jeg har mottatt en skikkelig unnskyldning (som hun faktisk mener) så har jeg mitt på det tørre.

[Veronica]

Jeg for min del ser heller ikke noe poeng i å gå bort til folk jeg misliker og si "du, bare sånn at du vet det, så synes jeg du er en skikkelig ekkel person." Ellerno.
Da faller det meg heller mye lettere å uttrykke min mening når emnet/personen dukker opp. Jeg har ingen samvittighetskvaler om å baksnakke personer jeg misliker, for jeg bærer ikke noe nag til de som misliker meg og baksnakker meg. Det er verre om de som gir uttrykk for at de er vennene mine, hadde gjort det.

Og det at man baksnakker noen, betyr ikke nødvendigvis at man ikke står for det man sier.
Kommer vedkommende bort til meg og konfronterer meg etter å ha hørt mine meninger fra noen andre, vil jeg nikke og si "ja, det stemmer. Det synes jeg om deg."
Kanskje man på den måten kan få en fornuftig dialog som muligens kan ende i en forsoning? Hvem vet.

[Glahn]

En viktig ting...
Meninger framsagt av mennesker jeg ikke kjenner i det hele tatt, og som ikke begrunnes... Kan jeg virkelig ikke legge større vekt på.

Meninger bør begrunnes.

[Veronica]

Det er jeg enig i.
Jeg spurte en gang noen om hvorfor han mislikte en person, og svaret var bare "fordi..." med en mine av håpløshet fordi han ikke helt kunne sette fingeren på det.
Det er forsåvidt greit nok, for ofte holder det at man bare ikke har noen god følelse for en person. Men det er da også en grunn som er verdt å nevne, i stedet for å ikke begrunne i det hele tatt.

[Shealien]

vil si at for eksempel "magefølelse" eller "dårlig kjemi" er supre svar.

[Glahn]

Jo.
Forutsatt at personen kan få funnet ut etterhvert hva den følelsen kommer av.

[Veronica]

Konflikter fra et tidligere liv, for eksempel?

[Glahn]

Jeg er ateist - finn på noe bedre

[Veronica]

Niks.
For det kan være en god nok forklaring for meg på hvorfor jeg misliker noen.
Jeg trenger i grunn ikke "forsvare" eller forklare mislikingen min for noen andre enn meg selv.

[Glahn]

Greit nok.
Men ikke forvent at jeg da vil legge så mye vekt på den

[Veronica]

Det er verken nødvendig, eller noe jeg forventer.

Jeg kunne absolutt ha kommet med andre, mer spesifike grunner til hvorfor jeg misliker de personene jeg misliker, men i og med at dette er et forum og ikke en mail, skal jeg la være. Jeg har fått dæng for mindre "personlige" utsagn før.

Jeg er dog generelt ikke en person som misliker bare pga av magefølelse. Noe må ha blitt gjort først, som ikke har vært bra. Og jeg kan akseptere en hel del mot meg selv før det er nok. Jeg er mindre tolerant når det gjelder andre.

[Glahn]