oppdrar vi unger til å føle?

[mattestykke]

 oppdrar vi unger til Ã¥ føle?

[tyskbart]

Hvis jeg kan min psykologihistorie så er dette selve grunntanken i behaviorismen, som var populær på 60-tallet. All atferd styres etter følgende prinsipp:

1) Ubetinget stimulus (f.eks. sukker) gir ubeginget respons ("sukkerkick").
2) Ubetinget stimulus + betinget stimulus (f.eks. drite i potta og ikke i kjøkkenskapet) gir ubetinget respons ("sukkerkick"). Gjenta dette mange nok ganger og 3) betinget stimulus vil gi ubetinget respons.

De fleste psykologer nå for tiden mener vel at mennesket er mer komplisert enn dette og at det ligger mer (bl.a. tankevirksomhet og nevrotransmitternivå) bak atferden.

Når det gjelder ditt spesifikke eksempel så kan det jo godt hende at det stemmer, ihvertfall at tidligere "betinging" har en viss innflytelse. Men for meg virker det som det er umulig å teste dette.

[Coralin]

jeg tror at en del foreldri gir barna godteri i stedet for oppmerksomhet...

"slutt å grin da så skal du få en kjærlighet på pinne"

For jeg tror det er her noe av tendensen til trøstespising komme inn, man er vant til å få en plate sjokolade hvergang man griner og ingen noen sinne spør hvorfor man griner, så må det jo gå galt.

Det er jo viktig og gi barn ros når de gjør noe bra, men ikke med godteri. Da blir jo unga som hunder da, sitt stille og du får en belønning.

er det rart at unge sliter med overvekt og det har blitt et større problem?!

[Glahn]

Folk er både enkle og kompliserte. Hvis man er konsekvent slik at unger alltid vet at de får kjeft eller ikkeno godt hvis de oppfører seg på en viss måte, så finner de ut at det er bedre å oppføre seg slik foreldrene vil i stedet.

Men de kan jo oppføre seg riktig av helt gale grunner - de bare jatter med til de blir store nok til å gjøre faenskap uten at foreldrene kan straffe dem.

Det er ikke godt å vite om empati er noe medfødt man utvikler etterhvert som man blir voksen, eller om det er noe man lærer. Er temmelig mange eksempler på at tilsynelatende normale og greie mennesker blir noen ordentlig psykopatiske terrorister i endel sammenhenger - 2. verdenskrig er bare ett eksempel.

[Findus]

Jeg både tror og håper inderlig at det ikke stemmer i det store og hele.
Hvilken nedtur det vil være om følelselivet er noe man må læres opp i.
Derimot kan man føle noe av å se reaksjonen fra en annen. Du kan si noe du synes er veldig morsomt (erte noen) som den andre personen tar seg veldig nær av. Det innså du kanskje ikke først men når du ser i reaksjonen til den andre personen hvordan de følte det så vekker det en dårlig følelse i deg selv og først da ser du at i det tilfellet gjorde du noe feil.

Derimot kan man nok utvikle sine egne følelser gjennom ymse metoder. Men det tror jeg går mer ut på å lære seg å kjenne og ikke skape noe nytt. Det er noe man kan gjøre med andre personer også, ved å la de lære om deg og dine følelser og vice versa.
På samme måte kan du undertrykke dine egne, eller andres følelser slik at man føler mindre.

Jeg tror de fleste har samme mulighet til å føle utrolig mye, og utrolig sterkt, men det er forskjell på hvor godt man kjenner seg selv, noe som påvirker i hvor stor grad man føler, og hvor sterkt.

Det "kjipe" med følelser er at man føler både det positive og negative like sterkt. Noe som kan gå hardt innpå noen. Å virkelig føle glede kraftig er utrolig deilig, og for de fleste det å virkelig føle noe negativt veldig tungt.

Jeg har utrolig mye tanker om emnet følelser, kunne skrevet mye og langt om det. Men det blir litt off topic siden emnet var så snevert

[Cináed]

[Tittan]

Jeg drev min egen taekwon-do klubb i Levanger, og hadde 25 unger i alderen 10 til 13 år med meg på Badeland. Hadde riktignok to andre instruktører med også, men det var jeg som hadde stått for "disiplin-instruksjonen" og jeg var veldig spent.

Dagen etter at vi hadde vært der ringte lederen for Badeland og ville snakke med meg og jeg lurte veldig på hvorfor. Han kunne fortelle at vi var velkommen når som helst, fordi han hadde aldri sett Badeland så ryddig etter en gjeng med unger før! Barna "mine" hadde til og med kastet søppel som andre barn hadde slengt fra seg, og de hadde rettet seg etter badevaktene med en gang, uten å krangle. OG de hadde hatt det kjempegøy, fordi de selvfølgelig fikk lov til å herje litt mer enn "villstyringan".

Hvorfor ble de slik? Et halvt år tidligere, da de startet hos meg, hadde de vært umulige å instruere, og nå var de mønsterbarn? Jo, fordi jeg setter klare og tydelige grenser for hva som er lov og hva som ikke er lov. Jeg forteller rett ut hva straffen for brudd på reglene er (som regel er det å gå og sette seg for å se på resten av treningen, i et eksempel var det å ringe foreldrene og be dem hente barnet med en gang*) OG jeg er veldig klar på hva som er belønning hvis de oppfører seg. (Sånn som en tur i Badeland...)

*han som måtte hentes med en gang hadde gjentatte ganger slått en annen gutt i ansiktet når jeg ikke så det, men hjelpeinstruktørene så det og den andre gutten begynte å blø neseblod. Var ikke noen vits i å ha han der lenger da liksom. Etter en samtale med foreldrene valgte de å la ham vente ett år med å trene, og da han kom tilbake ble han gullunge han også!

Personlig mener jeg at det er nettopp dette mange barn mangler i dag.
Klare og tydelige grenser for hva som er lov og hva som ikke er lov.
Fortelle barna hva straffen er hvis de bryter "loven"
Fortelle barna hva belønningen er hvis de er snille.
Ikke være redd for å bruke straff, og ikke la "straffede barn" få belønning i tillegg.

Det funker sinnsykt bra både i taekwondo og i skolen, så hvorfor ikke i oppveksten hjemme?[/i]

[Tittan]

Ja, og i instruktørsammenheng er det enda et par gullkorn!!

I løpet av hver trening skal instruktøren se alle elevene i øynene minst en gang, helst to ganger! Dette er slik at ingen skal føle seg oversett...

Hvis du retter på en elev, så kan det føles negativt. Derfor skal du komme med tre positive ting eleven gjør for hver "rettelse" du gjør. Dette er både fordi du da ikke river ned selvbildet til eleven, og det er en måte å unngå å rette for mye på den samme eleven. (Du har ikke tid til å komme med 15x skryt til hver elev, så du retter kun en eller to ting pr trening )[/i]

[Jenny]

Klare grenser ja... det merker jeg at mine nieser og nevøer trenger hvertfall. Hvis de slår hverandre eller syter for ingenting, reagerer vi negativt, når de er søte og snille så er vi blide og gir de mye ros og sånn. Det er viktig å vise hva man aksepterer og ikke aksepterer, men aldri med vold eller godteri. Og å prate med de om ting

'Erlend, hadde DU likt det hvis Maren hadde tatt fra deg leka di?'

Hehe... jaja, elementære ting må også læres. Man vil jo at ungene skal bli ålreite mennesker.

[lastebil]

Med unntak av rent biologiske faktorer, så er følelsene fullstendig styrt av tankene. Den eneste måten å endre en følelse på, er å endre tanken som ligger til grunnlag for den følelsen. Så, ja, vi oppdrar barna våre til å føle.

[Zatharee]

[lastebil]

Det er mulig det, men sånn fungerer ihvertfall det med følelser:

Først oppstår situasjonen, noen gir deg et komplimang f.eks. Du tenker, jøss, jeg har faktisk en god egenskap! Du får en god følelse. Du får lyst til å gjøre en bra jobb, og tjansen for at du får skryt igjen er stor. Du er inne i en god tankesirkel

Eller, du tenker, prøver vedkommende å utnytte meg? Du får en vond følelse. Du orker kanskje ikke å gjøre jobben din så bra som ellers.

Dette har blant annet med den oppdragelsen du har fått å gjøre. Hvis du hadde mistroiske foreldre, så vil tjansen for at du tenker det siste være større enn om du hadde positive og livsglade foreldre. Forresten, en opplevelse er ikke negativ med mindre du lar den være negativ.

[Zatharee]

Eventuelt, så kommer følelsen først og tanken etterpå. Av og til har man følelser uten å vite hvorfor. Av og til tenker man triste tanker og er fortsatt glad.

Man kan kanskje si at man er inne i en god følelsessirkel. Hvordan man føler det er ofte et resultat av innlærte vaner, og dette styres ikke av tankene. Mna kan lære seg selv nye følelses-vaner (eller reaksjonsmønstre), men også disse vil bli automatiske, og dermed ikke-tankestyrte.

Digresjon. Nok om det.

[Terning]

Det handler vel om å lære regler... som man følger...

Om man gjentar en ting mange ganger i barndommen vil man jo som voksen ha forståelse for dette som en regel.

Handlingsmønstre.

Dårlig samvittighet er vel egentlig angst for det ukjente, som i dette tilfellet er å bryte regelen. Kan det stemme?

[basse]

Må erlig si at jeg leste bare første innlegg...

Dette er fordi spørsmålet som slo meg er:
kan man oppdra barn til og ikke føle?

[Pyro]

Når man oppdrar et barn, lærar man barnet samfunnets normer. Barnet lærer seg hvordan det skal oppføre seg i samfunnet og forskjellen på rett og galt.

Man vil se at barn med faste regler, grenser og rutiner er glade og trygge barn. De vet hva som forventes av dem, og de er sikre på seg selv. De får en mye bedre selvfølesle.

For å lære barn må der være straff og belønning. Straffen må være i forskjellige "grader" alt etter hvor galt det barnet har gjort er. Noen ganger er det straff nok i seg selv bare å snakke til barnet. Men gi alltid begrunnelse til barnet. Barna skjønner mye mer enn man tror, og de trenger å vite hvorfor de får straff, uansett hvor selvsagt det er i våre øyne. Noen ganger må det også forklares hvorfor det de gjør er galt.
Belønningene kan ikke være for ofte, de må være litt overraskende også, slik at man unngår at barn gjør det riktige bare for å få noe. Man skal gjøre det riktige fordi.. eh.. ja det er det riktige å gjøre.

Barn er smarte, men de blir formet av opdrageren og sine omgivelser. Derfor kan man lære barn til både rett og galt. Følelser vil der alltid være i et menneske, spesielt i barn, men de kan læres til å føle "feil" i forhold til normene. De kan læres opp til å bli stolte ved å gjøre noe galt som å f.eks knuse en rute.

[Glahn]

Som hAgGbArT sa om gutten sin, som nå er tre måneder gammel sånn ca - der i gården legges det ikke skjul på noen følelser.

Først et passelig misfornøyd ansiktsuttrykk og tydelige tegn på at noe ikke stemmer.
SÃ¥ en skikkelig fin "proooomp"-lyd.
SÃ¥ et salig uttrykk i ansiktet - ah, lettelse!

[Blazer]

Følelser er noe medfødt og styres i hjernen. Men det vi lærer barna, er hva de skal gjøre med følelsene sine. Samfunnet setter krav til hva som er definert som rett og galt, det er også her det oppstår kultuforskjeller når mennesker fra ulike land og kulturer møtes. De har de samme instinktive følelsene, men de oppstår på bakgrunn av forskjellige regler.

Så, en annen måte å definere det på er å si at oppdragelsen når det kommer til følelser, er læren å ha dårlig samvittighet. Man vil at barnet skal føle skyld når det har slått en annen unge, eller ødelagt noe med vilje. Barnet skal straffe seg selv innvendig.

Dette er en veldig delikat prosess, og det er mange feller å gå i. Selv etter å ha hatt en tilnærmet "perfekt" opplæring i hjemmet, skal det ikke mye til for at dette rives ned i skole/barnehage. Her møter barnet andre barn, og andre "myndighetspersoner", som kan skape forvirring.

Det er mye lettere for barnet å la seg påvirke av jevnaldrende, enn det er å følge de bestemte grunnverdiene barnet har lært i oppveksten. Dette krever at foreldrene følger ekstra nøye med og slår hardt ned på forandringene i det de begynner å skje.

Kommunikasjon er viktig, og som nevnt tidligere i tråden, det er viktig å forklare barnet hvorfor handlingen det gjorde var feil. Få de til å skjønne hva som fører til straffen. Her kan man også se på Supernanny, tv-programmet som blir sendt i tv2 for tiden. Det skal ikke så mange episodene til for å se at de samme tingene går igjen i hver episode, og at det funker. I hvert fall så lenge man er konsekvent med det, og ikke faller tilbake til belønning og straff uten begrunnelse.

For å forstå dette bedre, kan man tenke over hvordan man selv oppfører seg i f.eks. et selskap. Man merker at følelsene kommer.. "hoho, se hun på 90 søler og sikler da", man vil le, men samtidig så vet man at det er uhøflig og ikke minst upassende. Det gjør mer skade enn det gagner deg selv og stemningen. Et barn har vansker med å gjøre denne koblingen, barnet gir uttrykk for følelsene sine så fort de kommer.

Dette er det viktig å ikke glemme, man vil ikke at barnet skal skape en stor scene og ødelegge selskapet. Men det er viktig at man understreker hva som var galt og ikke bare kjefte høylydt, dette vil barnet oppfatte som morsomt og man kan banne på at det kommer gjentakelser like etterpå. Vær konsekvent, ha klare grenser, vær tydelig og bruk en rolig stemme.