Spiseforstyrrelser?

[Girl_interrupted]

 Spiseforstyrrelser?

[Zylfia]

Du må ikke finne på å starte igjen... Det er faktisk verre å slutte neste og neste gang!
Har ikke hatt dette selv, men vet hvordan dette arter seg...

Det du sier om at det _går_ an å ha kontroll.. NEI, så lenge du har vært der en gang så går det ikke an å kontrollere dette så lett.

Du vet selv farene ved å holde på med det, og ingen oppmerksomhet er verdt det der.

Forsøk heller å komme deg til en psykolog som kan hjelpe deg gjennom dette og snakk med typen din om det.. Han fortjener å vite det, og på den måten kan dere jobbe bort fra det sammen.

Lykke til
*Klemme på*

[songbird]

Bare for å ha sagt det, jeg forstår veldig godt hva du mener.
Jeg er der selv.
Jeg slet også med spiseforstyrrelser da jeg var yngre, men etter masse hjelp fra venner og psykolog(er) ble jeg bedre. Nå spiser eg sånn ca normalt og ser vel normal ut også.

Min erfaring er at man på mange måter aldri egentlig blir frisk...man kan komme tilbake igjen, spise normalt, leve normalt, men det vil alltid ligge litt igjen. I bakhodet. Det er iallfall slik med meg. Jeg tenker fremdeles på det hele tiden, hver gang jeg spiser. Hver gang jeg ser meg i speilet, veier meg eller prøver klær, ønsker jeg meg tilbake. Ikke fordi jeg likte det...men jeg vet ikke...jeg følte meg så mye sterkere da. Den "kontrollen" over sin egen kropp, å kunne nekte seg å spise...det føltes godt den gangen. Og det er jo nettopp det som er så farlig med sykdommen...at man tror man har kontroill.

Så jeg forstår veldig godt hva du mener...men man må bare holde ut med det. Få hjelp. Gå til en psykolog (men for all del, finn deg en psykolog du liker. ikke bare ta hvem som helst. man blir ikke bedre dersom man ikke virkelig kan snakkke med psykologen), det hjelper vanvittig mye.
Snakk med typen din, vennene dine. Få folk til å stille opp for deg, og passe på deg. Det var slik jeg kom meg gjennom det verste.

og...hvis du har lyst til å snakke med noen, kan du bare sende meg en post.

[PlankeMarta]

jenter er med forståelsesfulle på dette temaet enn gutter egentlig.
jenter bryr seg mer om din kropp og hvordan de ser ut.
Men jeg syntes jenter er mer attraktive når de har mer flesk!
herregud, hvem syntes det er pent hvis en jente går på stranda i bikini,
ingen pupper og så tynn så man kan se ribbeina hennes sinnsykt tydelig?

selv om jeg er slank og jeg vet om det så går jeg ikke og skryter av det, eller hvis jeg har komplekser om det så sier jeg ikke "se så sinnsykt fet jeg er ass, lizm". Alle menensker er vakkre, men det går en grense mellom å være syyyk tynn og kjempefet. Begge er like farlige.
Hvis man ikke er i "faresonen" for helsa di så er helt normal.

jeg blir så oppgitt over meg selv og alle andre som klager hele tia.
bare det ikke er farlig for helsa går det bra!

koz

[Glahn]

Når man på den ene siden kanskje er på det punktet hvor man ikke føler seg tynn nok, men samtidig går med masse store klær for å skjule for andre hvor tynn man har blitt... da har man en selvmotsigelse i hodet som sier det meste om hvor lite kontroll man egentlig har.

Hvis du vil ha sunn kontroll over deg selv, så må du gi kroppen din det den trenger: plenty med energi, og plenty med bevegelse. Tenk på hvor mye bra du kanskje allerede gjør med livet ditt, og hvor mye mer du kanskje kan gjøre med det, hvis du tar aktiv, sunn kontroll over deg selv og det du gjør istedet for å spise mindre.

Jeg vet det ikke er lett å komme seg ut av tankebaner om å spise mindre, for til tider er det det eneste man har fokus på, man ser ikke annet skikkelig eller det ligger der og forstyrrer hele tiden. Men det kan være en hjelp å forsøke å tenke annerledes, ha et annet fokus.

[Coralin]

Jeg har et "anstrengt" forhold til mat. Jeg har noen kilo for mye som jeg gjerne skulle blitt kvitt, men nå har det seg slik at jeg elsker mat! Og det er vanskelig for meg å kutte ut enkelte matvarer, og når jeg da prøver dette og spise snevert , så går det fint en periode, og så er det tilbake til gamle vaner, og i blandt får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet jeg bør gå ned i vekt, og så spiser jeg som en gærning, og så får jeg lyst til å kaste opp alt sammen, men jeg har aldri gjort det. For jeg er redd at jeg da kommer til å fortsette å gjøre det, og det vil jeg jo ikke. Er jo et godt poeng at det ikke er noe fint å være syltynn, men jeg syntes heller ikke at det er særlig fint å ha for mye fett på kroppen heller, ikke for å hakke på noen i det hele tatt altså, jeg tenker mer på hvordan min egen kropp en hvordan andres kropp ser ut. Men det hender jeg ser noen jenter som jeg mener har en fin kropp og tenker "tenk å ha en slik kropp" men det er jo ikke sikkert de er noe særlig "Lykkeligere" enn meg. Og enkelte dager kan jeg se meg i speilet og med hånden på hjertet si at jeg selv er vakker, mens andre dager føler jeg meg som en ballong og vil helst, ha hvem som helst annen kropp enn min egen.
Det som er mest deprimerende er kles prøving. Jeg har gått ned 7 kilo da, så jeg blei super glad da jeg kom inn i en noe mer normal bukse!
Jeg tror psykolog er en bra ting, men jeg får meg aldri til å dra til en.. jeg vet ikke hvorfor..Men jeg har vanskelig for å få satt ting ut i livet, ting jeg gjerne vil gjøre.. så kan vel ha noe med det å gjøre..

[Girl_interrupted]

Psykolog

[Girl_interrupted]

By the way..

[songbird]

Re: By the way..

[alise]

psykolog er nok en bra ting, selv om spykologen er fremmed. ikke bekymre deg over det, tenk heller på det at det kanskje er vanskligere å snakke helt ut om problemene dine til en person som kjenner deg godt, enn en utdannet person som har taushetsplikt, en som er utdannet til nettopp å høre på det du sier og hjelpe deg med problemene dine.

selv har jeg også et veldig anstrengt forhold til mat..jeg spiser kanskje ikke mye i den forstand at det skjer så ofte, men når jeg først spise, da SPISER jeg. jeg slutter ikke å spise før jeg gulper - en følelse som får deg til å ville kaste opp..problemet mitt er at jeg rett og slett ikke klarer det. og jeg fortsetter å legge på meg, selv om det kanskje ikker e så mye av gangen, og selv om jeg kanskje ikke er hverken tjukk eller lubben enda..men ingenting skremmer meg mer enn tanken på å bli det, og dette fører til at jeg heller ville hatt anorexia o. l. Jeg føler det sånn: jeg vil heller se spjæltynn ut enn å gå opp i vekt!

..bare sånn for å forklare min forståelse..