Aldersforskjell 3

[Mjau]

 Aldersforskjell 3

[maria]

Dette har vært diskutert mange ganger tidligere, og de fleste har vært enige i at jo yngre den yngste er, jo verre er det med store aldersforskjeller.

Selv synes jeg det er kvalmt. En 45-åring (enten det er kvinne eller mann) har overhode ingenting til felles med en 16-åring. Det må være noe virkelig galt i 16-åringens forhold til sin far om hun ønsker å ha forhold til den gamle mannen. Håper foreldrene finner ut av det og anmelder mannen.

Jeg er snart 25 og jeg ville aldri hatt forhold med en på 45. Jo eldre jeg blir, jo mer klarer jeg å skyve aldersgrensen oppover. Men blir det mer enn 10 år, melder jeg pass.

[Mjau]

hmm

[maria]

Om hun får det hun trenger av mannlig kontakt fra faren, så trenger hun ikke velge en mann som er 29 år eldre.

Likeverdig forhold når en er 16 og en er 45? DET tror jeg ikke noe på. Om de er så perfekte for hverandre, så kan de vel vente til hun er 18?

[Mjau]

øhh

[Coralin]

Re: hmm

[Mjau]

Hvorfor skulle ikke han på 45år ha rent mel i posen? At de ikke er på det samme intelektuelle planet, betyr ikke at de ikke er likeverdige. Det avhenger helt av hvordan de behandler hverandre. Jeg ser at han gjerne vil bli litt som en farsfigur, men det er nå ikke det samme likevel, slik kan det bli om hun er sammen med en på 19 og. En som er en del eldre, har gjerne mer livserfaring, vet mer om livet. Og noen trenger nettopp det, en som i tillegg til å elske de, og være kjæreste, også kan ta vare på dem.

[Coralin]

[Mjau]

Jeg sier ikke at jeg trenger noen med mer livserfaring, men jeg trenger noen som kan behandle meg ordentlig. Som ikke tar meg for gitt, og som ikke blir livredd og stikker av for ingenting.
Jeg tror ikke jeg er så veldig naiv at det gjor noe, jeg har blitt sviktet og løyet til så mange ganger, at det første jeg gjør er å mistro folk, det skal mye til for å stole på dem.
Jeg har en del livserfaring, tror jeg. Jeg har hvertfall mer i hodet enn de fleste på min egen alder, og har alltid tenkt mye. Jeg leser hva dere skriver, du har nok rett i at jeg ikke tar det så mye til meg, mest fordi jeg har tenkt i gjennom alt fra før.
Angående 16 og 18år, man blir da ikke klokere over natten fra 17 til 18 heller. Riktig nok, om et og et halvt år, er jeg sikkert klokere og har mer livserfaring.

Men hva skal man liksom gjøre når man elsker noen?

[Coralin]

[Mjau]

ja

[Coralin]

da jeg var 16, så trodde jag og at et forhold skulle vare forever, med det gjorde det ikke, og jeg følte meg lurt i etter kant.. og jeg ble kjempe bitter og fylt med hat, og det var ikke noe bra for og si det slik..

[Mjau]

...

[Crash_O]

16 og 45 ?

EN av tusen grunner til at dette IKKE er bra:

Hva når han er 70 og hun er 41???!



Herregud æsj. fy. nei. jeg stiller meg mildt sagt tvilende til denne idê'en. Det er jo en generasjon i mellom jo!?? Hva med det sosiale???? Hva har den ene å bidra med i den andres sosiale omgang? herreguud. At noen i hele tatt kan vurdere dette..

[Mjau]

..nja..

[Coralin]

Unge kan lære noe av de voksne, ja av foreldrene sine, voksne menn som blir sammen med 16 år gamle jenter utnytter dem bare slik jeg ser det, og du snakkersomom dere skal leve sammen forever...var jeg deg ville jeg ikke lagt såmye i det for jeg tror nok at du vilbli såret..

[Glahn]

Det viktigste her er at før man begir seg ut i noe som helst forhold med noen, uansett alder, må man ha lært seg å stå på egne ben. Insett sin egenverdi, at man er nok i seg selv og ikke ukomplett uten en partner. Man må ha bygget selvtillit ihvertfall opp til et visst grunnleggende nivå. Jeg vet ikke om det er praktisk gjennomførbart for to mennesker som er så i ubalanse i forhold til hverandre med hensyn til selvtillit, tro på seg selv osv, å ha et balansert, gjensidig forhold med hverandre.

En 45åring er mest sannsynlig langt forbi det stadiet der - er sikker på seg selv, på livet, er i en helt annen livssituasjon. Du må først være glad med deg selv slik du er alene før du virkelig kan gi deg selv til et annet menneske. Hadde han vært mer i samme situasjon som deg selv hadde det ikke vært den samme ubalansen mellom dere, men så lenge den ubalansen er der... Det blir ikke noe gjensidig forhold av slikt - og skal det vare må det være gjensidighet og balanse.

[Mjau]

Jeg tror nå voksne også kan lære av de unge..Ja, jeg legger mye i det, men det er vel bare et pluss/minus jeg har, jeg legger oftest meg selv fullt og helt i ting, og da ender jeg ofte opp med å bli såret.
Utnytte? Hvordan da, ved å la henne bruke sin tid på han?

Vil det si, at mennesker som ikke eier selvtillit, og aldri har gjort det, at de ikke kan begi seg ut i et forhold? Eller kan de bare begi seg ut i et forhold med andre uten selvtillit? Er det ikke mulig at en med selvtillit kan overføre noe av det på en med mindre?

Jeg tror ikke at man må være "glad med seg selv" før man virkelig kan gi seg selv til et annet menneske. Jeg tror at mennesker kan ha positiv eller negativ innvirkning på hverandre, uansett alder. Jeg tror noen mennesker kan få deg til å føle deg mer glad med deg selv i deres selskap.

En gutt på 16, hadde ikke nødvendigvis hatt samme balanse som meg, det kunne vært mye mer ubalanse.

Når folk snakker om farsfigur, jeg tror ikke det er det direkte jeg trenger. Men jeg trenger noen som kan bry seg, elske meg, fortelle at han elsker meg, en som tør å snakke om ting, jeg som kan fortelle hva han føler og tenker. En som kan ta meg som jeg er, en som kan ta meg for mer en utseende. En som tåler at jeg er sur og gretten uten å gjøre det slutt. Og som skjønner jeg ikke tåler all verdens. Jeg har enda igjen å møte noen i nærheten. Og ja, jeg har store krav, men jeg tror faktisk jeg klarer å gi igjen og da..

[Glahn]

Det er en grunn til at selvtillt er en av de mest tiltrekkende egenskapene et menneske kan ha. En med mer selvtillit kan hjelpe en med mindre - ja. Men skal man ha et forhold preget av gjensidighet kan det ikke være så stor forskjell mellom partnerne som det du beskriver. Det er ikke ofte jeg uttaler meg kategorisk om slikt, men her gjør jeg det fordi det er på sin plass.

Og jo - man må være glad med seg selv før man virkelig kan gi seg selv til ett annet menneske. Man vil gjerne tro at det ikke er slik, men det er det. Det å vite at noen gir seg selv til deg fordi de selv vil det - ikke må eller trenger, men vil - er hva det hele går ut på. Andre mennesker kan gi en utrolig mye, uansett hvem de er, men det nytter ikke å være avhengig av dem for å ha det godt med seg selv. Slike forhold blir ensidige, og da er man på ville veier.

Du stiller mange av de rette kravene til en partner. Men du må stille fler krav til deg selv også.

[Moonshade]

Det høres for meg ut som du uasett står foran et stor oppbygningsjobb: En oppbygging av deg selv, så du kan stå på bena igjen. Jeg vil be deg om en ting: Pass på at du bygger på deg selv! Finn trygghet og styrke i den _du_ er og bygg videre på det! Uten det kan du lett bli uselvstendig og avhengig av kjæresten din. For all del, det er bra han støtter deg og viktig at han fortsetter å gjøre det også! Men du må kunne stå på dine egne ben også, ikke bare hans eller deres i fellesskap. Du må ha tro på deg selv som et enkeltindivid med verdi i deg selv, ikke bare gjennom ham. Det vil ta tid, men prøv!

For et år siden tenkte jeg at det første jeg skulle gjøre om kjæresten min hadde gjort det slutt, var å ringe psykologen. Rett og slett fordi jeg regnet med at da ville jeg dette totalt sammen. Denne kjæresten har i flere år bygget opp selvtilliten min. Fra bunn av. Gjennom hele forholdet vårt. Det har hjulpet masse, og i løpet av siste året eller så klarte han vel også å få styrket grunnlaget i meg selv, troen på meg selv alene også, og min egenverdi. Og jeg følte meg ikke lenger like avhengig som jeg etter hvert innså at jeg hadde vært. Jeg var ikke lenger sikker på om jeg ville trenge noen psykolog hvis det ble slutt.

Det ble slutt i sommer. _Nå_ begynner livet mitt å få litt orden igjen. Alt ble snudd på hodet da det ble slutt! Og det var etter å ha fått bygget opp ganske mye selvtillit.. Pass på at du bygger på deg selv, eller du vil risikere å havne enda lenger ned enn du noen sinne var om det skulle bli slutt. Og det er uansett nyttig/viktig å kunne stå på egne bein i tillegg!

Ønsker deg masse lykke til videre!