 |
|
Av |
|
Innlegg |
|
|
|
|
|
|
metaxa
SteinHakkeToillat
Ble Medlem: 26 Apr 2003
Innlegg: 342
Bosted: Oslo
|
 Ikke lenger dejlig å være norsk i Danmark
Før jeg flyttet til Danmark, trodde jeg at danskene var åpne, liberale og verdensvante. Tre måneder senere hadde jeg mistet alle illusjoner, rapporterer Aftenpostens utsendte.
Det regner i Danmark. Det er ikke sol og varmt slik det skal være i et sommerbrev fra Danmark, men kaldt, surt og regn. Dette handler heller ikke, slik et sommerbrev fra Danmark skal, om hvor glade og åpne danskene er, eller om Skagen og Legoland og røde pølser og softis med guf. Det handler om hvordan jeg på tre måneder fullstendig endret mitt syn på Danmark. Og det handler om Nykøbing Mors, byen Aksel Sandemose kalte Jante. Jantelovens by.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Det er en liten by, en ganske alminnelig småby med gule murhus og fine små gater som folk sykler i, fiskere langs kaien og en hyggelig, jovial eks-borgermester som åpner en øl og snakker rett fra hjertet:
- Jeg synes jeg bor i et fantastisk land på alle måter. Ingen religionskrig, ingen sult, ingen katastrofer. Jeg står opp hver morgen og spør meg selv, hva gjør meg fortjent til alt dette? Det er vanskelig for meg å fatte. . . sier Knud Larsen. Mer fra ham litt senere.
Jeg skal nemlig først fortelle min egen historie. Ikke fordi jeg tror jeg er noe, men fordi det er den eneste måten. Jeg flyttet til Danmark i april, og hadde det samme synet på danskene som vi nordmenn alltid har hatt. Det er et fint bilde. Våre nordiske brødre. Vi har sett opp til dem, beundret dem for å være litt mer tilbakelente enn oss, fremfor alt glade og åpne, alltid med en bayer i hånden. Så skjedde det ting som langsomt fikk meg til å skifte mening.
Det første var vel utlendingsloven. Vi hadde hørt om danskenes nye utlendingslov, men hadde aldri forestilt oss hvilke problemer mine studiekamerater fra Ghana og USA skulle få med å komme inn i landet. Det ble flaut å være skandinav. Det ble flaut å forklare at man måtte være 24 år for å gifte seg med en utlending i Danmark. Og at man måtte ha en større tilknytning til Danmark enn til ektefellens land, slik at de danskene som hadde vært for lenge i utlandet og giftet seg, rett og slett ikke fikk flytte hjem. Det var flaut å fortelle om interneringsleirene for asylsøkere.
Men det var ikke bare det. Vi ble overrasket over hva vanlige danske politikere åpent sa om "de fremmede". Og at utlendingspolitikken faktisk hadde bred støtte blant vanlige dansker. Vi kunne forstå den britiske avisen The Guardian, som skrev at "hva vi nå ser i Danmark er intet mindre enn at høyre-ekstremisme er blitt stuerent". Du, innvandrer:
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Det neste var Irak-krigen. Jeg hadde tenkt på Danmark som et lite, humanistisk og relativt uskyldig land. Men så kom spørsmålet fra en Le Monde-journalist: Hvorfor er danskene den eneste befolkningen i Europa der befolkningen støtter krig mot Irak? Danmark gikk til krig. Og statsminister Anders Fogh Rasmussen gikk ned i dypet fra 2. verdenskrig etter argumenter: "Det ligger like under huden at Danmark helst skal tilpasse seg ydmykt, villig og passivt til hva de dominerende europeiske stormaktene sier. . . Ikke se. Ikke høre. Ikke tale. Ikke utsette seg for kritikk. . . men nå er det slutt."
Plutselig var Danmark der med militærmakt, og i Dansk Folkepartis avis skrev en general om hvordan Danmark kunne bruke forsvaret for å fremme dansk utenrikspolitikk. Forsvaret må "ha en størrelse som gjør at det ikke bli oversett," skrev han, og ville ha 20.000 kampklare soldater. Ante vi virkelig kolonimakten Danmark?
Senere var det mange små ting. Det var Christiania, som jeg trodde var et slags symbol på den danske friheten. Nå skulle fristaden vekk.
Jeg hadde tenkt på danske alkoholvaner som kontinentale. Men bildet av den glade dansken med øl i hånden endret seg da jeg leste at danskene drikker dobbelt så mye som svenskene og nordmennene, og får skrumplever dobbelt så ofte. En halv million av dem har alkoholproblemer, ifølge Sundhetsstyrelsen. En sterk dansk alkohollobby forsikrer status quo.
Det var debatten om "smagsdommerne" - eksperter og kritikere som ble satt utover sidelinjen gjennom nedlegging av råd og utvalg. Å være ekspert var et skjellsord - de var alle bare smaksdommere.
Du skal ikke tro at du er klokere enn oss.
Nye fagfolk ble utpekt av høyrefløyen.
Vi hadde tenkt på danskene som imøtekommende og åpne, men hver gang jeg forsøkte å snakke til dem, trakk de seg unna. De forsto ikke norsk ("Nei, jeg snakker ikke tysk", svarte noen og løp), og prøvde man seg på engelsk ble mange rett og slett redde. De "verdensvante" danskene var rett og slett ikke interessert i omverdenen.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
Er det derfor tre ganger så mange nordmenn som dansker studerer i utlandet? Er det derfor danskene merker alle produktene i butikken med "Dansk"? (Dansk Crème fraîche, Dansk Roquefort osv.)
Dette førte oss til Jante. Til Nykøbing Mors. Det er en idyll. Stille nabolag med hager. Man kunne trolig sette fra seg sykkelen uten å låse. Man kan høre fuglene synge og danskene rape sine øl-rap.
- Jeg har aldri vært redd for noe, det har aldri vært angst i mitt liv, sier den joviale eks-borgermester Knud Larsen. - Men for første gang i mitt liv føler jeg nå angst. Jeg er alvorlig bekymret for mine barn og mine barnebarn, for islam. Jeg har problemer med å forstå mennesker som slår sine egne barn ihjel på grunn av religion! At den religion kan ha en skit med menneskelighet å gjøre! Disse folkene som gjør sine kvinner uvitende om landet de bor i!
Jeg har aldri sagt dette før. Jeg kunne ikke si dette før, da jeg var borgermester. Så når jeg fikk spørsmål, svarte jeg som man skulle. "Vi har de og de flyktningene her, og de må vi ta vare på". Jeg ville ikke bli beskyldt for å være rasist. Men nå kan jeg si det. Jeg synes det er nok utlendinger i Danmark, i alle fall det jeg kaller muslimske utlendinger.
- Nå kan du si det?
- Ja. Siden 2001 har man kunnet si det.
Knud Larsen sier han ikke er ytterliggående. Han misliker Dansk Folkeparti, som han mener appellerer til "den indre svinehund" hos folk. Han betrakter seg som en av dem, det tause flertall, som av og til går frem og sier: Nå får det være litt ro og orden.
Men når man spør direkte, viser det seg at det ikke er så mange "fremmede" i Nykøbing Mors. Og ingen kan komme på at det har vært noen problemer med dem. Tvert imot. Det ble laget en undersøkelse, og den motbeviste antagelsen om at innflytterne sto for kriminaliteten. Det var de innfødte selv som var skurkene. Likevel strømmer folk til innvandringsfiendtlige partier. Slike ting forbløffer utenlandske journalister. Problemene i Danmark er så forsvinnende små. Så hvorfor er folk så redde?
Den eiendommelige historien om Pia Kjærsgaard blir fortalt i den nye biografien "Succes". Det handler om skilsmissebarnet Pia som vokser opp mellom to foreldre som nekter å se hverandre. 20 år gammel når hun sitt eneste ønske: Å gifte seg og få barn. En klassisk husmor som hater rødstrømpene. Når hun blir 28, vil hun finne seg et arbeid. Til da har hun stemt på sosialliberale Radikale Venstres Hilmar Bangsgaard - "han var slik en pen mann". Men så ser hun Fr.p.s Mogens Glistrup og blir fascinert.
Samtidig får hun jobb som hjemmehjelp. På nattevaktene skriver hun leserbrev. Rasende leserbrev om pensjonenes størrelse og programvalget i Danmarks radio. En gang hører hun en person av utenlandsk opprinnelse på radioen, og kommer med voldsomme utfall. Snart blir hun tatt opp i Fremskrittspartiet. De vil ha en ung kvinne som blikkfang. Hun blir med Glistrup på TV-debatter, men må holde munn med mindre han banker henne på låret. Hun vokser med oppgaven. Hun har talent. Hun blir arbeidsnarkoman og gjør alt for å komme i mediene. Etter utallige personkonflikter kastes hun ut av partiet, men bryter ut og starter et nytt: Dansk Folkeparti.
De strammer partidisiplinen, utnytter mediene og pøser på med nasjonalisme, eldresak, innvandringsmotstand og EU-motstand. De spiller på følelser og ryggmargsreflekser. De drar stemmer blant mennesker som er redde for det ukjente, for de omskiftelige, moderne tider. De er mange. Internasjonale journalister kommer i tur og orden til Danmark og lar seg forbløffe av det lille, fredelige landet med sitt flammende fremmedhat. Datteren Nan gjør opprør mot moren. Men ingenting stopper Pia Kjærsgaard. I valget i 2001 får Dansk Folkeparti mer enn 400 000 stemmer. Venstres Anders Fogh Rasmussen regjerer på hennes nåde og gjør henne stueren i maktens korridorer.
På et eller annet tidspunkt har danskene sett hvor fint de har det. De har følt seg truet av omverdenen, og romantisert sitt fedreland. De tenker: "Vi har det godt i Danmark, andre skal ikke komme og forstyrre idyllen. . .dette er motsatt fra for eksempel nasjonalistene og separatistene i regionen Catalonia i Nordøst-Spania, som sier: Vi har en rolle å spille i Europa, og det skal vi bevise!" mener sosiologiprofessor Dominique Bouchet.
Hans Mouritzen fra Institutt for Internasjonale studier bruker begrepet "smørhulslandet" (et godt sted, et sted man får smør). Han ga nylig ut boken "Er vi så forbeholdne" - om danskenes forhold til omverdenen. Han mener danskene tror, (i likhet med nordmenn) at de er noe spesielt i verden. De har det beste smør, den beste høyskole og den beste miljøpolitikk.
Du skal ikke tro at du er like meget som oss.
- Danmark ligger i skyggen av Tyskland, militært underlegen. Dette har gitt en fredelig, men sterk nasjonalisme som kan aktiveres som en fyrstikk på en bensinkanne. Når danskene er skeptiske til globalisering, er det ikke det at de er rasister, men at man er redd for at de skal komme og ta alle disse gode tingene fra vårt smørhul, sier Mouritzen, som skriver at Danmark har tatt en overveiende defensiv holdning til globaliseringen, spesielt i forhold til EU og på utlendingsområdet. Danskene har også forsøkt å begrense, eller utsette, globaliseringens virkninger på det danske samfunn. At dansker skal være mer kontinentale, avfeier han, og mener det er en myte bygget opp rundt byen København.
Det er et torg her i Nykøbing Mors. Følger man nøye med, kan man gjøre en observasjon. Borgermester Egon Pleidrup gjør oss oppmerksom på dette.
- Vi som kommer herfra, har alltid gått i en vinkel over torvet, litt lutrygget, inntil veggen. Nå får vi noen innvandrere som går rett over plassen. De tør godt å vise at de er her. Dette støter nok noen. Hvorfor går de så der, rett over plassen? De kunne da gå rundt og langs veggen slik som oss. Jeg tror den selvtilliten sjenerer oss. Man har kikket på dem og sagt:
De skal ikke komme her og tro at de er like meget som oss.
Det er jo også nødvendig for dem å ha litt selvtillit for å overleve. Men vi vil helst ha dem i en ydmyk rolle. De skal tilpasse seg oss.
Jeg kommer på en snikende følelse jeg fikk. Etter noen måneder i Danmark glemte jeg dette med nordisk forbrødring. For jeg var også en fremmed. Jeg var også en utlending i Danmark.
Du skal ikke le av oss,
lyder Jantelovens bud nummer åtte. Det gjør jeg heller ikke lenger.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article581902.ece
|
_________________
Colorless green ideas sleep furiously (Noam Chomsky)
 Skrevet: Tor 19 Aug 2004, 01:14 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Audi
Spitzy (!)
Ble Medlem: 03 Mai 2003
Innlegg: 128
Bosted: Bergen
|
heftig... jeg syns å huske det var prat om denne politikken til danmark for noen år siden, men jeg visste ikke det var så heftig... jeg var vel for ung til å forstå da...
jeg skiftet ikke syn på danskene da, men kanskje det er på tide... jeg trodde de var snille og greie og at landet bare var idyll... nå har jeg ikke vært der på noen år riktignok...
|
_________________
AAAAAAAAAAAAAAANGST
Skrevet: Tor 19 Aug 2004, 10:48 |
|
|
|
|
|
|
|
Vis Innlegg fra: Sorter etter:
|
|
|
|
|
Du kan ikke starte nye temaer i dette forumet
Du kan ikke svare på temaer i dette forumet
Du kan ikke endre dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke delta i avstemninger i dette forumet
|
|
DSGF.no 
Hjelp 
Søk 
Medlemsliste 
Grupper
Bli Medlem
Innstillinger 
Sjekk private meldinger 
Logg Inn