Singel og Det FØRSTE steget?

[haakoo]

[Glahn]

Jeg vil også gjerne ikke ha noe imot det

[Veronica]

Hmm, jeg bare lurer.
Når gikk denne tråden (og enkelte andre) i retning av kontaktannonser?

Og jada, jeg vet at jeg sparker meg selv i ræva ved å kommentere det.

[Glahn]

Heh.
Enslig ung mann søker..?

Men det både skrives og spørres mange steder om slikt som dette omkring på forum har jeg inntrykk av...

[songbird]

hmm...det har jeg igrunn ikke tenkt over...hihi..

enslig ung kvinne søker enslig ung mann..?

[Glahn]

Vel, jeg er enslig og mann, skjønt kanskje ikke så fryktelig, forferdelig ung lenger...

[Randar]

[Cafein]

[Glahn]

[mattestykke]

[Randar]

Kanskje ikke den rette tråden å stille dette spørsmål på, men men....

Hva er det som gjør at folk holder sammen?
Jeg har alltid ment at når spenningen er vekke i et forhold så er det ikke gøy lengre.
Er spenning viktig for dere?

[Glahn]

Spenning er nok viktig, ja.
Men også rett og slett gleden man har sammen.

[toth42]

[Aurora]

[sharee]

Det funker veldig fint å bare være ærlig om man vil ha kontakt med noen, sålenge man har litt antenner ute.
Vet ikke om jeg har noen rett til å uttale meg om langvarige forhold og hva som holder dem sammen, men i mitt tilfelle har det vært at det føles utrolig trygt å ha et par armer å sovne i som man vet vil være der uansett. Spenning er oppskrytt, men likevel ganske morsomt....

[Gabi]

Spenningen holder stort sett bare de første ukene, spørs hvor mye man er sammen da. Jeg skulle virkelig gitt mye for et øyeblikks spenning. For å si det sånn, jeg tror jeg vet det meste om nedturene ved langvarig forhold. Jeg og typen har holdt sammen i over 10 år. Og jeg nærmer meg 27. Ble sammen når jeg var 16. Jeg føler meg så vanvittig gammel....eller med andre ord som et gammelt ektepar, og alle skjønner hva jeg mener da

Jeg må innrømme at jeg er blitt kynisk, tror ikke lenger på evig kjærlighet. 10 år maks, deretter er det bare en vei, ned.
Det verste er at man får en jævla syk avhengighetsfølelse, og det er bare fordi man såkalt kjenner hverandre ut og inn og tryggheten det gir. I realiteten kan man ende opp med å hate hverandre.
Jeg har mange ganger sett på forholdet som et fengsel rett og slett.

Jeg er litt nysgjerrig på om det er noen andre som kan relatere til det.
(vet ikke hvor gamle folk er på dette forumet her, har inntrykk at det går i 20+, hvis ikke så er jo dette svaret helt meningsløst)

Aurora, jeg misunner deg !

Ble mye frustrasjon dette her, måtte bare få det ut.

[Ennasus]

Mitt lengste forhold var på to år, og det er ganske nylig avsluttet.. Så jeg tror jeg kan relatere litt til hva du sier. Jeg kan ikke akkurat si jeg gikk rundt i en evig lykkerus av ekstatisk forelskelse i to år, men det er vell noen som gjør det og..?
Faktisk tror jeg nok det første halve året var det beste, så begynte det å gå nedover. Men i langvarige forhold er det vennskapet, og det å sole på hverandre som blir det viktigste. Det var når vi ikke hadde det lenger vi gikk fra hverandre.
Men det var hardt å gå fra hverandre også, på grunn av denne avhengighets følelsen du nevner. Den er merkelig fordi man savner vedkommende, uten egentlig å savne han.

Men for min del var det egentlig godt å komme ut av forholdet, stå litt på egene ben igjen og være meg, ikke "oss". Litt bittert å tenke på alt jeg ikke gjorde pga. han, men jeg ble en erfaring rikere. Og jeg har sværget for meg selv at neste gang skal jeg ikke la meg bli så avhengig. Mon tro om jeg klarer det..?

Jeg tror heller ikke på noen evig kjærlighet, og av og til lurer jeg på hvorfor vi gidder å påføre oss selv så mye smerte! Men man kan bare ikke leve uten den. Kjærligheten.

[Gabi]

Jeg lurer på om man virkelig kan bli like forelsket igjen som da man var en uskyldig 16-åring som ikke visste bedre. Vil man kunne klare å slippe følelsene helt fritt, åpne seg og gi seg hen til kjærligheten hundre prosent.
Jeg mener, jeg tror nok at for de fleste så, jo eldre du blir jo mer kynisk blir du, kanskje fordi du har blitt brent, at du har fått en større forståelse av hvordan forhold fungerer og skjønner at ingenting er så rosenrødt som det tilsynelatende er i begynnelsen.
Men jeg håper i hverfall det er mulig å gjennoppleve den følelsen..............

Forresten, jeg tenkte på at den seksuelle spenningen bare varer en kort stund. Forelskelsen kan sikkert vare som du sier et halvt år eller mer. Jeg er totalt enig med deg i det om at fundamentet i forholdet må være et godt vennskap, ellers vil det aldri kunne vare. Det ideelle er jo en som er din aller beste venn, og som du i tillegg har sex med. Problemet er vel at man etter så lang tid i større og større grad går fra å være kjærester til bare venner ettersom det faktisk krever ganske mye innsats på det intime området. Siden det logisk nok er null spenning.
Jeg kjenner også igjen den følelsen av bitterhet, den kan være skummel.

Hvis man bare ikke hadde hatt alle disse blandede følelsene,
elsker....elsker ikke..............

[Ennasus]

Hm.. Ã… opprettholde den seksuelle spenningen ja.. Noen som har et magisk triks for det? Ikke jeg i hvertfall..

Men man kan bli barnslig forelsket igjen! Det ble i hvertfall jeg forleden Jeg ble så forelsket at det gjorde vont! Det har heldigvis roet seg ned nå. (Må nevne at jeg kanskje ikke slapp følelsene helt fri.. Men de presset seg frem selv).

Tror ikke man kan få et godt forhold basert på slike følelser. Det skjedde ikke når jeg var 16, det skjer ikke nå! En slik forelskelse er mer basert på ideen om hvordan en person er, eller et bilde man har skapt seg. Selvfølgelig er det en herlig og forferdelig følelse, og man føler seg veldig levende..

Hadde ikke trodd jeg kunne få slike følelser lenger selv! Men som sagt har det roet seg ned, og jeg håper jeg og han kan finne ut av noe når jeg møter han igjen. For heldigvis for meg var han innteresert! Men jeg kjenner han jo egentlig ikke særlig godt! (Vi befinner oss fortiden i forskjellige land..) Men han er en venn av min venninne

Selv om forelskelsen ikke er så intens mer må jeg jo si at det er fryktelig spennende! Jeg er nesten litt selvmotsigende i dag.. *sukk*
Jeg tror nok jeg hadde behov for å bli forelsket da det skjedde, og han jeg ble forelsket i er veldig kjekk og jeg har syntes det lenge.. Ja, ja.. *Håper det går bra likevell*

[Glahn]

Å forelske meg helt og fullstendig slik som første gangen igjen?
Ja, det skulle ikke være noe problem. Det er bare det at det kommer minst like mye an på personen jeg forelsker meg i, og etterhvert er kanskje evnen til å forelske seg i hvem som helst blitt noe avstumpet. Har blitt mer... selektiv? Kresen?