Hvordan unngå krangel med en jente?

[Ronja]

[Optimist]

[Glahn]

Noen nevnte tidligere at vi har havnet off topic, men saken er at det er ikke mulig å unngå krangler med partneren når man er i et forhold. Noen krangler er til og med viktige og nødvendige å ta - unngår man dem gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Og ellers kommer man langt med generell folkeskikk og høflighet.

Men siden når handlet en skikkelig krangel om saklighet? Eller hva som er sant? Er det to ting som går rett ut av vinduet i en grundig krangel, så er det saklighet og sannhet. Har man en skikkelig diskusjon gående derimot, eller hvis man får en skikkelig skyllebøtte hvor man stort sett bare tar passivt imot... da har man kanskje en sjans.

Jeg trenger ikke tenke lenger enn til diskusjoner med storesøsteren min (og vi er begge godt voksne mennesker) for å finne eksempler på at en diskusjon med ei jente kan oppleves som fullstendig bortkastet. Saklighet fra den kanten? Slettes ikke alltid - noen ganger merker motparten i en diskusjon at argumentene deres virkelig har store svakheter, og reaksjonen er som oftest usaklig kverulering, eller å bare kalle den andre "dum" eller noe liknende.

Generaliseringer funker ikke særlig bra, men jeg tror veldig mange jenter er veldig godt klar over hvordan de skal få en fyr til å føle seg som en egoistisk, sta, utenksom person i en diskusjon eller en krangel, og den kunnskapen bruker de for det den er verdt.

[arntis]

[Tittan]

[toth42]

[Ronja]

[arntis]

Er det ikke det damer har gjort i uminnelige tider da? Klage over menn og gi oss skylda, mener jeg...

[Ronja]

[Zatharee]

[toth42]

[arntis]

Aah... like sharks circling the bleeding midget...


Zatharee: Du har helt rett. Det er et prakteksempel på hva en mann aldri må si til en kvinne, hvis han vil beholde skinnet sitt. Kvinner derimot, kan si sånt over en lav sko...

Ronja: Nei takk, jeg er for likestilling, jeg...

[Ronja]

Det er nok bare deg

[Zatharee]

[arntis]

[toth42]

[Pyro]

Hvordan unngå å krangle er et utrolig godt spørsmål. Om noen hadde hatt et fasit-svar på dette hadde jeg lett ofret en kroppsdel for å få det.
Jeg er krangle-sky. Jeg innrømmer det lett. Jeg hater å krangle, og de få gangene det sprekker for meg ender det som regel med at jeg trekker meg fra hele greia.
Jeg klarer ikke være sinna. Mitt problem er at jeg ikke sier noe, ikke på lenge. Ikke fordi jeg vil straffe min kjære med å gi ham "talk to the hand" eller noe slikt. Jeg er så utrolig redd for at han skal tolke feil det jeg sier, så jeg må ta meg tid til å tenke ut en idiotsikker setning.
Han er en klassisk Men-det-du-sier-nå-er-krangler. En, etter min erfaring, mest typisk kvinne-krangle-metode. Og jeg hater når han skal fortelle meg hva jeg sier, mest fordi at i 99% av tillfellene er det feil. Skal du da prøve å forklare hvordan du nettopp tolket det hun sa, si det i en spørrende setning; sier du nå at osv. Og ikke vær spydig! Menn og kvinner snakker på forskjelllige måter, og tolker forskjellig.

En annen ting som ofte ødelegger min "selvtilllit" i en krangel er at jeg vet at han ikke ser på meg som likeverdig, intelektuelt sett. Han har bare en "likemann", og det er bestekompisen, og det kommer aldri til å endre seg. Ikke gi henne følelsen av at du ser ned på henne, og gjør narr av hennes argument. Hun skal være en likeverdig partner, og hennes argumenter skal respekteres. Men da skal hun også repektere deg og dine argumenter. Respekt skal være gjensidig, ingen skal tråkkes på!
Jeg lærte i samtaler med Familieværnkontoret (jeg og pappen til Christa gikk i samtaler der for å prøve å ordne opp) at når man begynner å krangle blir ofte den ene "voksen" mens den andre blir "barn". Dette er noe som ikke er typisk for kjønn, men som skjer etter personlighet. Den voksne bruker ofte forskjellige virkemidler for å "vinne" krangelen. Men det er vanskelig å prøve å gjøre en krangel likestilt om den andre allerede har tatt voksenrollen.

De fleste vil vel at krangler skal være så rolige som mulig. Jeg hater høylydt krangling. Jeg blir rett og slett redd når volumet og tempramanget øker. Jeg har selv fått juling i et tidligere forhold. Da kan man nesten bokstavlig talt se at jeg krymper. Vold og psykisk vold hører inget sted hjemme i et forhold. Uansett situasjon.

Gå heller aldri ifra den du krangler med. Uansett om grunnen er fordi du vil ha et overtak på den andre eller om du bare ikke vet hva du skal si. Du ødelegger bare muligheten til å he en likestilt diskusjon ved å bruke feige knep for å gjøre deg selv overlegen. Noe du egentlig ikke blir.

Hvem kan egentlig bestemme hva som er bagateller? Dette er faktisk en ting jeg og min kjære har diskutert flere ganger. Vi hadde en hendelse der han brøt et løfte ovenfor meg. Han ble "tatt på fersken" og lovet bot og bedring. Så "ferska" jeg ham igjen. Vi måtte ta flere runder på dette, rett og slett fordi han så det som en bagatell, mens for meg var dette en stor ting som gikk på selvfølelsen løs. Det var ingen gråting eller hysteri rundt det, men for meg var det et tillitsbrudd. Han brøt løftet, fordi han mente at det var en filleting, men hvem kan egentlig bestemme hva som skal bety noe for den andre? Skulle jeg nå bare kunne stole på ham om det var løfter som betød noe for ham? Han lovet meg noe uten å ha noen som helst plan om å holde det, bare for å få slippe unna "maset". Det var vanskelig for meg å forklare hvorfor dette var viktig for meg, og vanskelig for ham å forstå. Noen ganger må man gi litt rom, fordi man rett og slett ikke føler det samme. Men albuerommet skal være gjensidig.
Poenget er at er du irritert fordi du mener du har rett, så husk at motparten føler det på akkurat samme måte. Da er det du mener akkurat like feil for ham/henne som vedkommendes mening er for deg... Noen ganger er der ikke et absolutt rett eller galt.

Vi jenter er, som tidligere nevnt på tråden, humørsyke. Dette er fordi vi har hormoner som styrer/påvirker vårt humør på en helt annen måte og i en helt annengrad enn det mannen har. Når jeg har en slik dag, vil jeg ikke høre spydigheter om mitt humør, selv om det sikkert er mildt sagt fristende. De dagene er jeg ekstra uskikker og føler meg sårbar. De dagene vil jeg bare føle meg beskyttet og trygg. Jeg vil få lov å være liten. Ingen kan være sterke hele tiden, det gjelder begge kjønn.

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar på denne tråden, har vel bare egentlig delt mine tanker om dette. Noe svar er vel umulig å komme med, mennesker er så utrolig forskjellige og alle reagere ulikt på forskjellige ting. Vet ikke om jeg fikk ting helt riktig ut av hodet mitt, men jeg prøvde. Er det noen som er usikre på min mening prøv med; Mente du nå at....

[Zatharee]

[toth42]

[Asfrith]