Døden

[stjernesludd]

Platon (figuren i "Billy") innser dette, og tenker vekk sjanten.
Fin fyr.

[martefine]

Noen tenker bare mer enn andre rett og slett

[stjernesludd]

[Zatharee]

hehe, jo.. Du (jeg) har et poeng der. Du (jeg) er ikke så dum, du (jeg).

Skal se den film hvis jeg finner den.

[Glahn]

I think, therefore I am.

Eller som Monty Python sier i sin filosofisang: I drink, therefore I am!

Det er ikke godt å virkelig vite hva som er drøm, hva som er virkelighet, hva som er hallusinasjon... Men på et visst punkt bare skjærer man gjennom tåketenkinga, og regner med at verden virkelig eksisterer.

[Panter]

Verden er skapt utelukkende for en årsak:
Ã… fucke opp livet mitt totalt!

Fra spøk til alvor..

Døden.
Når jeg dør så tror jeg at jeg vil komme til et bedre sted.
Hvor jeg vil få svar på alle spørsmål og møte igjen alle de jeg er glad i, for så å tilbringe endeløse lykkelige dager i en annen verden hvor alt er, om ikke perfekt, så bedre enn her...

Da sees vi der?
Randar, Vero, Humle, Glahn og Cafein?

Savner dere, mine kjære venner....

[Cafein]

Det var da svært så fatalistisk.

Personlig tror jeg på et liv før døden. Og jeg håper virkelig jeg får se deg igjen i dette, Hilde!

[songbird]

[Veronica]

Når jeg dør skal jeg dumpes på sjøen.
SÃ¥ skal jeg bli en havfrue.

Men sånn egentlig så aner jeg ikke hva jeg kan forvente meg etter min bortgang.
Jeg velger å tro at jeg som levende vesen og sjel ikke opphører å eksistere.
Jeg tror det er et eller annet etterpå. Kanskje reinkarnasjon? Det har jeg litt tro på.

Da jeg var 8 år gammel holdt jeg på å ta livet av meg fordi jeg lurte så fælt på hva som skjedde når jeg døde.
Heldigvis feiga jeg ut. I tillegg til at jeg lurte enda mer på hva som ville skje når jeg ble voksen, og innså at døden ville jo komme til slutt uansett.
Jeg tenkte mer som barn enn jeg gjør nå, tror jeg. Jeg var glup en gang.

[songbird]

Når jeg dør vil jeg kremeres...og jeg vil at asken skal bli spredd ute på havet. For jeg elsker havet. Helt ærlig! *sukke*. Jeg vokste opp der ute...

Men først vil jeg at alle de brukbare organene mine skal doneres bort...Hvis noen vil ha dem...men det er det vel ganske mange som vil??

Hvis det kommer et liv etter døden, så håper jeg inderlig at det er bedre enn dette....

[martefine]

Kremeres er det siste jeg skal... Tanken på det skremmer meg noget, og dessuten syntes jeg det er en marks plikt og spise meg opp.

[songbird]

tja...jeg blir igrunn mer skremt av tanken på å rotne...

[Panter]

Jeg mente ikke nå, men at vi kom til å sees igjen uansett, davetu!
Caff, jeg er alt for glad i livet til å dø nå!!!!
Dessuten må jeg jo passe på så du og Humlemor ikke roter seg bort i noe tull!

Døden
Jeg tror det er noe i å kalle den "Den siste hvile"!
Men noen som har lest 'brødrene løvehjerte'?
*Glise*

[Veronica]

BÃ¥de lest og sett filmen. Har filmen. Flott historie.

Jeg kan godt la meg kremeres når jeg dør.
Men først skal jeg donere bort organer. Etter det kan de etterlatte i grunn gjøre hva de vil med kroppen min, jeg kommer jo ikke til å være der uansett.

[Cafein]

Mine tanker om døden kan synes depressive på noen, men tro meg når jeg sier at tankene ikke gjør meg dyster. Det er mer det at jeg tenker på døden som noe jordnært og en del av den naturlige orden mer enn noe åndelig.

Jeg mener tanken på døden som en overgang fra et materielt til et åndelig liv, eller fra ett materielt liv til et annet, er en slags krykke folk lager for å slippe tanken på at man skal opphøre å eksistere en gang. Jeg forbløffes også over hvor mye tankegods som faktisk legges i døden. For meg er det ingen stor ting. I det øyeblikk døden inntreffer, er den ingen bekymring lenger, så det ligger meg derfor ganske fjernt å bekymre meg for den i livet. Døden er opphør av liv; kroppen slutter å fungere, og hjernen er ikke lenger hus for heftig tankeaktivitet.

Jeg tror heller ikke på noen sjel, langt mindre en udødelig en. Når kroppen og ikke minst hjernen er så fantastiske og gjestand for så mange mysterier som de er, hvorfor har vi da behov for å finne på noe enda mer fantastisk?

Dessuten: De aller fleste av oss lever minst to liv. Ett som vi lver ut selv, og et forhåpentligvis stort antall liv i hukommelsene til alle de som kjenner en. Hvis en gjør et varig inntrykk på de en møter, vil en fortsette å leve lenge etter at kroppen ens er død. Akira Kurosawa døde i 1998, men har folk sluttet å se filmene hans av den grunn; har medieviterne sluttet å gruble over hvilke underfundige buskap han prøvde å formidle til oss? Neppe. På det settet er han ikke det spor mindre levende enn han var for fem år siden. Og Sokrates lever fortsatt, 2401 år etter at han tømte giftbegeret!

Og jeg skal kremeres, ikke forgifte jordsmonnet med min forråtnelse. Ellers går jeg igjen og klyper etterkommerne mine i tærne om natta!

[songbird]

"the easiest way to stay alive, is to really lose your fear to die"
Walk on - Trine jensegg...

[Panter]

Du har kanskje rett...
Men egentlig tror jeg at jeg er mest lykkelig i min ignoranse!
Jeg er den jeg er nå.

Og når jeg dør, så får jeg jo vite det!

[Randar]

"Life is a dream, and then you wake"

[Shealien]

Bare en tanke. Vet deres nærmeste at dere vil bli organdonorer? For dere har nemlig ikke noenting dere skulle ha sagt når dere ligger kreperte og moste i et bilvrak. eller noe mere humant.

for enhver forelder eller foresatt eller sørgende vil nok ikke uten videre gå med på det. jeg tror min første tanke ville vært "nei! ikke skjær i ungen min, eller hvem det nå enn er." men hvis man vet hva den avdøde vil er det mye enklere å godta det og akseptere det. Og kanskje kan man redde ett liv eller to.

[Shealien]

Og for å snakke om døden. Litt med sammenheng med donasjon og slikt. Så tror jeg ikke det er noe av meg igjen i kroppen min når jeg dør. Hva det nå enn er som er meg, vil ha forsvunnet derfra. Hvor det har dratt hen har jeg egentlig ganske få tanker om.

Men at jorden har en sjel som alt stammer fra og går tilbake til er egentlig en veldig fin tanke.