 |
|
Av |
|
Innlegg |
|
|
|
|
|
|
aniraC
Moderator
Ble Medlem: 11 Mar 2004
Innlegg: 2097
Bosted: Karlsborg, Sverige
|
er mjau sammen med en på 45 år ?
jeg har selv opplevd noe av det samme, og jeg vil gjerne hjelpe, men ikke på forumet...
|
_________________
Some Will Seek Forgiveness, I Will Escape....
 Skrevet: Man 17 Jan 2005, 16:50 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Veronica
Erkegranul
Ble Medlem: 16 Mar 2003
Innlegg: 3335
Bosted: Hovedstaden
|
Godt voksne menn i førtiåra burde finne seg voksne damer på sin egen alder, og ikke bruke naive ungjenter som behandling av midtlivskrisen.
Kall meg gjerne kynisk og bitter, men jeg tror ikke et øyeblikk på "ekte kjærlighet" med en slik aldersforskjell. En ekte kjærlighet er en naturlig kjærlighet, og det er ikke naturlig å ha 30 år mellom seg. Slikt ble godtatt i middelalderen fordi enkelte ekteskap var gunstige for familiene, og har aldri hatt noe med kjærlighet å gjøre.
Å argumentere dette med en forelsket 16-åring tror jeg heller ikke har noen hensikt, så jeg kommer ikke til å kommentere videre på dette. Men spørsmålet ble stilt, og dette ble nå mitt svar. Det er en grunn til at samfunnet generelt ikke liker dette.
|
_________________
I do not want people to be agreeable, as it saves me the trouble of liking them. - Jane Austen
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 16:54 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Aurora
l33t
Ble Medlem: 26 Mar 2003
Innlegg: 1410
Bosted: Skatval
|
anirac: ja det er hun.
mjau: jeg tror egentlig at det er bra at du har funnet noen som gir deg livsgnist, men også jeg synes at aldersforskjellen er litt vel stor. Jeg hadde en venninne da jeg var 16 (hun var like gammel som meg). Hun ble sammen med en på 36, og etter det så vi mindre og mindre til henne, spesielt de av oss venninnene som mente at hun ikke burde være sammen med han, han var jo tross alt 20 år eldre. Nå i dag, 8 år senere, har jeg absolutt ingen kontakt med henne, etter å ha gått i klasse med henne i 12 år og kjent henne siden vi var 5... Hun gjorde det etterhvert slutt med han fyren, jeg vet at hun har hatt jevngamle kjærester i ettertid, men jeg vet ikke hvordan hun har det i dag.
Det jeg prøver å si er at så lenge du ikke føler at han utnytter deg så skal ikke du føle at følelsene dine er gale eller at det du gjør er galt, for det er det ikke, du kommer garantert til å vokse i forholdet, enten kommer du til å vokse fra han og finne deg en annen, eller så kommer dere kanskje mot alle odds å holde sammen. Kjærlighet kjenner ingen alder, og selv om du i mine øyne er litt for ung til å være sammen med han (dere er egentlig på totalt forskjellige stadier i livet), så er det selvfølgelig bedre at du er sammen med han, og i live, enn at du ikke er det, og ei eller er her i verden mer..
Lykke til 
|
_________________
Let's play pretend, let's act like it
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 17:02 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Coralin
Veronica
Ble Medlem: 19 Jul 2004
Innlegg: 724
Bosted: Drammen
|
[quote="Mjau"] | maria skrev: | | Herregud, du er et barn! Jeg synes det er trist at du ikke kan finne det du trenger av noen som er yngre. For ikke å snakke om ham, hva som foregår i hodet på en gammel mann som utnytter barn. Du kan si hva du vil om "lovlig" alder, det er ekkelt. |
Jeg er under atten, men det er ikke det samme som at jeg er et barn. Jeg har vært gjennom mye mer enn de fleste på min egen alder, og jeg velger å tro at dette også har utvilket meg som menneske. Jeg kan vel gjerne finne det jeg trenger i en som er yngre, men jeg har gjort det før, og det viste seg at denne personen, som et yngre menneske, ikke hadde nok erfaring til å vite hvordan den skulle holde meg oppe, og samtidig ha puste pauser selv. Angående han, du vet ikke om han utnytter meg. Det er greit at du synes det er ekkelt, men hva om du elsker noen? Hva om du har en person i livet ditt, en som er grei å snakke med når ting ikke går så bra. Og helt plutselig, er det masse følelser i sving, følelser som man ikke er ordentlig klar over at eksisterer før de står rett framfor deg. Ville du bare droppet denne personen som holdt deg i live ut av livet ditt? Har du evnen til å slutte å elske noen? Jeg har ikke, og som sagt tidligere, skulle jeg gjort det slutt med han nå, ville jeg gått under.[/quote="Mjau"]
Jeg vil bare si at de fleste har vert gjennom mer eller mindre gjennom oppveksten. Og nå vet jeg ikke hva du har opplevd somhar vert fælt, men jeg har vokst opp i et hjem uten kjærlighet, og jeg fikk ris av faren min da jeg var liten. Og når jeg nevnte dette for noen år siden såfikk jeg bare "du skulle liksom ikke huske det" til svar...og alt jeg trenger er kjærlighet og jeg trenger det så bad at jeg gjør en masse dumme tingsom jeg har blitt klar over og har derfor funnet ut at jeg er nødt til og stable meg opp på mine egne benog elske meg selv, det er det viktigste, for ingen ting av det jeg har gjort har fungert særlig bra for jeg føler at ting erlike tomt anyway. Og jeg har foreldre som rett og slett kjøper seg vekk fra ansvaret og gir meg en masse penger istedet...(og forholdet mellomoss har faktisk blitt bedre) Jeg føler ikke at jeg hører tilnoe sted da hele familien min er medlem av smithsvenner, og jeg er ikke det fordi jeg har ingen gode erfaringer med det,og selv omsøsknene mine er ålreite nok deler jeg ikke akkurat mine innerste tanker med dem, jeg deler dem faktisk ikke med noen, selvom jeg har flere gode venner føler jeg ikke at jeg kan snakke med noen av dem, og jeg så ikkepå meg selv som svært barnslig da jeg var 16, for jeg måtte klare meg selv på mange måter, men i ettertid ser jeg at jeg var (og er bare ikke i så stor grad) kjempe Naiv. Du legger inn et innlegg for og hører på hva vi har og si, men du tar jo ikke noetil deg så jeg kan ikke si at jeg helt skjønner poenget med innlegget.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 17:16 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
aniraC
Moderator
Ble Medlem: 11 Mar 2004
Innlegg: 2097
Bosted: Karlsborg, Sverige
|
når jeg var i karibien var jeg sammen med en fyr jeg trodde var rundt tjue år.. noen måneder etter fant jeg ut at han var 37.. siden jeg var ung fortsatte jeg å henge med han.. ettersom jeg vokste og jeg vokste meg fra han ble det slutt, jeg dro hjem til Norge..
selv mener jeg at disse folka er syke i hodet. Mr. X som jeg var sammen med var kun ute etter en ting. Folk fortalte meg hele tiden hvor dum jeg var, men jeg forsto det ikke før leeeeeenge etterpå.. Når jeg hører om deg Mjau, får jeg bare vondt i magen. Jeg har vært i samme situasjon, og den er ekkel.. men som sagt, jeg vil ikke legge ut om hele livshistorien min her, så hvis du vil ha hjelp, er det bare å sende meg en post e.l..
også skulle jeg si en annen ting, tenk om din egen far på 45 år hadde blitt sammen med en jente på 16.. hva hadde du tenkt da liksom ?
|
_________________
Some Will Seek Forgiveness, I Will Escape....
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 17:47 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
aniraC
Moderator
Ble Medlem: 11 Mar 2004
Innlegg: 2097
Bosted: Karlsborg, Sverige
|
[quote="Crash_O"]16 og 45 ?
EN av tusen grunner til at dette IKKE er bra:
Hva når han er 70 og hun er 41???!
quote]
det er vel værre når hun er 16, og han 45 ??
|
_________________
Some Will Seek Forgiveness, I Will Escape....
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 17:54 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
bananku
Spitzy (!)
Ble Medlem: 09 Mar 2003
Innlegg: 249
Bosted: Kragerø
|
Mjau: Hvordan traff dere hverandre?
|
_________________
blipp.
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 18:30 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
hmm
| aniraC skrev: | når jeg var i karibien var jeg sammen med en fyr jeg trodde var rundt tjue år.. noen måneder etter fant jeg ut at han var 37.. siden jeg var ung fortsatte jeg å henge med han.. ettersom jeg vokste og jeg vokste meg fra han ble det slutt, jeg dro hjem til Norge..
selv mener jeg at disse folka er syke i hodet. Mr. X som jeg var sammen med var kun ute etter en ting. Folk fortalte meg hele tiden hvor dum jeg var, men jeg forsto det ikke før leeeeeenge etterpå.. Når jeg hører om deg Mjau, får jeg bare vondt i magen. Jeg har vært i samme situasjon, og den er ekkel.. men som sagt, jeg vil ikke legge ut om hele livshistorien min her, så hvis du vil ha hjelp, er det bare å sende meg en post e.l..
også skulle jeg si en annen ting, tenk om din egen far på 45 år hadde blitt sammen med en jente på 16.. hva hadde du tenkt da liksom ? |
Jeg vet ikke helt om hjelp er det jeg trenger, men å høre andre erfainger, kunne nok være greit. Om min far hadde vært 45år, eller i det hele tatt, om en jente på 16 ble sammen med min far, antakelig ville jeg ikke likt det. Jeg ville vært forbannet på han en god stund, men om det virket som det virkelig var noe mer enn bare sex mellom dem, ville jeg nok lært å akseptere det. Men da også siden jeg vet at min far ikke bare ville vært ute etter sex, ettersom han ikke er den typen.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 18:40 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
sukk
| maria skrev: | | Det er så mye jeg kunne skrevet til deg, men jeg tror ikke du vil høre det og da bruker jeg ikke tid på det. Håper bare du innser hva som skjer før det er for sent. |
Ja, jeg bruker livet mitt sammen med en tulling som sier at han elsker meg, og som jeg elsker. Kanskje er det slutt om en måned, kanskje når en av oss dør. Du kan ikke vite om han bruker meg, det er mange yngre jeg vet med glede ville gjort det, ikke helt åpenlyst, men jeg kjenner igjen tegnene, jeg har ikke sett det her enda, og håper jeg slipper det.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 18:44 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
| Veronica skrev: | Godt voksne menn i førtiåra burde finne seg voksne damer på sin egen alder, og ikke bruke naive ungjenter som behandling av midtlivskrisen.
Kall meg gjerne kynisk og bitter, men jeg tror ikke et øyeblikk på "ekte kjærlighet" med en slik aldersforskjell. En ekte kjærlighet er en naturlig kjærlighet, og det er ikke naturlig å ha 30 år mellom seg. Slikt ble godtatt i middelalderen fordi enkelte ekteskap var gunstige for familiene, og har aldri hatt noe med kjærlighet å gjøre.
Å argumentere dette med en forelsket 16-åring tror jeg heller ikke har noen hensikt, så jeg kommer ikke til å kommentere videre på dette. Men spørsmålet ble stilt, og dette ble nå mitt svar. Det er en grunn til at samfunnet generelt ikke liker dette. |
Ok, jeg har ikke noe videre å kommentere tilbake her, utover det at jeg generelt er enig det med å finne seg noen på sin egen alder. Men det føles egentlig som om det for øyeblikket ikke er det rette å gjøre, og jeg håper det forblir slik - noen mennesker utmerker seg i hjertet mitt, og det er ikke mange som har gjort det, en tidligere bestevenninne, og han, jeg kan ikke gi slipp på det helt uten videre.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 18:49 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
takk
| Aurora skrev: | anirac: ja det er hun.
mjau: jeg tror egentlig at det er bra at du har funnet noen som gir deg livsgnist, men også jeg synes at aldersforskjellen er litt vel stor. Jeg hadde en venninne da jeg var 16 (hun var like gammel som meg). Hun ble sammen med en på 36, og etter det så vi mindre og mindre til henne, spesielt de av oss venninnene som mente at hun ikke burde være sammen med han, han var jo tross alt 20 år eldre. Nå i dag, 8 år senere, har jeg absolutt ingen kontakt med henne, etter å ha gått i klasse med henne i 12 år og kjent henne siden vi var 5... Hun gjorde det etterhvert slutt med han fyren, jeg vet at hun har hatt jevngamle kjærester i ettertid, men jeg vet ikke hvordan hun har det i dag.
Det jeg prøver å si er at så lenge du ikke føler at han utnytter deg så skal ikke du føle at følelsene dine er gale eller at det du gjør er galt, for det er det ikke, du kommer garantert til å vokse i forholdet, enten kommer du til å vokse fra han og finne deg en annen, eller så kommer dere kanskje mot alle odds å holde sammen. Kjærlighet kjenner ingen alder, og selv om du i mine øyne er litt for ung til å være sammen med han (dere er egentlig på totalt forskjellige stadier i livet), så er det selvfølgelig bedre at du er sammen med han, og i live, enn at du ikke er det, og ei eller er her i verden mer..
Lykke til |
Jeg har ikke så fryktelig mange venner fra før, så jeg er ganske opptatt å ta vare på de jeg har, ta godt vare på, og bruke tid på.
Ellers, takk, hyggelig å høre at noen er litt mer optimistiske angående kjærlighet, på tross av aldersforskjeller. Jeg er enig med at jeg er ung, for ung, hadde det vært opp til meg, skulle jeg gjerne gjort noe hokus pokus og forandret det . Det er bare herlig å ha noen der man kan la alt flyte, og bare slappe av og ta det med ro.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 18:59 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
.......
| Coralin skrev: | | Jeg vil bare si at de fleste har vert gjennom mer eller mindre gjennom oppveksten. Og nå vet jeg ikke hva du har opplevd somhar vert fælt, men jeg har vokst opp i et hjem uten kjærlighet, og jeg fikk ris av faren min da jeg var liten. Og når jeg nevnte dette for noen år siden såfikk jeg bare "du skulle liksom ikke huske det" til svar...og alt jeg trenger er kjærlighet og jeg trenger det så bad at jeg gjør en masse dumme tingsom jeg har blitt klar over og har derfor funnet ut at jeg er nødt til og stable meg opp på mine egne benog elske meg selv, det er det viktigste, for ingen ting av det jeg har gjort har fungert særlig bra for jeg føler at ting erlike tomt anyway. Og jeg har foreldre som rett og slett kjøper seg vekk fra ansvaret og gir meg en masse penger istedet...(og forholdet mellomoss har faktisk blitt bedre) Jeg føler ikke at jeg hører tilnoe sted da hele familien min er medlem av smithsvenner, og jeg er ikke det fordi jeg har ingen gode erfaringer med det,og selv omsøsknene mine er ålreite nok deler jeg ikke akkurat mine innerste tanker med dem, jeg deler dem faktisk ikke med noen, selvom jeg har flere gode venner føler jeg ikke at jeg kan snakke med noen av dem, og jeg så ikkepå meg selv som svært barnslig da jeg var 16, for jeg måtte klare meg selv på mange måter, men i ettertid ser jeg at jeg var (og er bare ikke i så stor grad) kjempe Naiv. Du legger inn et innlegg for og hører på hva vi har og si, men du tar jo ikke noetil deg så jeg kan ikke si at jeg helt skjønner poenget med innlegget. |
Huff, synd du har hatt det slik. Det er godt å ha noen å snakke med.. Jeg er vel heldig der, går til psykolog, og jeg har flere mennesker, bl.a. han, som det fungerer veldig bra å snakke med. Jeg ser vel egentlig på meg selv om litt barnslig, men det vil ikke si at jeg er et barn. Samtidig tror jeg at jeg oppfører meg mer voksent enn mange av de jeg ser rundt meg på min egen alder. Jeg tenker mye, for mye egentlig, men det er greit å gjøre, tror jeg blir litt mer bevisst på meg selv da, og hvem jeg er. Jeg er ikke voksen, men det er da mange 20-åringer som heller ikke er det. Jeg er ikke interessert i den perioden i livet med masse gutter, bråk og fyll, selv om de fleste venninnene og klassekameratene mine er der, føler jeg at det blir feil. Og jeg liker ikke å bli behandlet som om jeg er en uvitende drittunge, da jeg tror jeg faktisk har noe i hodet mitt som ikke er helt på trynet.. :p
Poenget med innlegget er ikke at dere skal få meg til å skifte mening. Da er poenget nærmere med å se hva dere synes, om det er noen som har andre meninger og gjerne mer gjennomtenkte enn "æsj og fysj og så grusomt". Også lurer jeg på om jeg har gjort det litt for å forbrede meg selv til senere.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 19:17 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
....
| bananku skrev: | | Mjau: Hvordan traff dere hverandre? |
Det er egentlig en lengre historie som jeg ikke vil skrive her..
Men noe sånt som en venn av foreldrene mine burde funke greit å si,
flere år siden vi traff hverandre første gang, og la meg bemerkte at det var ingenting slikt da.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 19:21 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Coralin
Veronica
Ble Medlem: 19 Jul 2004
Innlegg: 724
Bosted: Drammen
|
Re: .......
| Mjau skrev: |
Huff, synd du har hatt det slik. Det er godt å ha noen å snakke med.. Jeg er vel heldig der, går til psykolog, og jeg har flere mennesker, bl.a. han, som det fungerer veldig bra å snakke med. Jeg ser vel egentlig på meg selv om litt barnslig, men det vil ikke si at jeg er et barn. Samtidig tror jeg at jeg oppfører meg mer voksent enn mange av de jeg ser rundt meg på min egen alder. Jeg tenker mye, for mye egentlig, men det er greit å gjøre, tror jeg blir litt mer bevisst på meg selv da, og hvem jeg er. Jeg er ikke voksen, men det er da mange 20-åringer som heller ikke er det. Jeg er ikke interessert i den perioden i livet med masse gutter, bråk og fyll, selv om de fleste venninnene og klassekameratene mine er der, føler jeg at det blir feil. Og jeg liker ikke å bli behandlet som om jeg er en uvitende drittunge, da jeg tror jeg faktisk har noe i hodet mitt som ikke er helt på trynet.. :p
Poenget med innlegget er ikke at dere skal få meg til å skifte mening. Da er poenget nærmere med å se hva dere synes, om det er noen som har andre meninger og gjerne mer gjennomtenkte enn "æsj og fysj og så grusomt". Også lurer jeg på om jeg har gjort det litt for å forbrede meg selv til senere. |
Hvis du virkelig elsker han slik du sier og er så sikker... så er teorien min at du ikke ville spurt. Mennå er du jo tenåring og da.. (er jo det selv da hehe, men jeg er da snart ferdig med mine tenår) Da jeg var 16 var jeg opprøret selv. Jeg stakk av hjemme fra og gjorde en masse ting jeg trodde var bra for meg. men det gjorde egentlig situasjonen værre.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 19:23 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
Re: .......
| Coralin skrev: | | Hvis du virkelig elsker han slik du sier og er så sikker... så er teorien min at du ikke ville spurt. Mennå er du jo tenåring og da.. (er jo det selv da hehe, men jeg er da snart ferdig med mine tenår) Da jeg var 16 var jeg opprøret selv. Jeg stakk av hjemme fra og gjorde en masse ting jeg trodde var bra for meg. men det gjorde egentlig situasjonen værre. |
Jeg elsker han. Kan grunnen til at jeg spør også ha noe med å gjøre at jeg er tenåring og tenåringer er generelt mer usikre? For noen måneder siden, kunne jeg nok spurt, mer for å sette spørsmålstegn ved saker og ting. Jeg er klar over hva som er bra for meg og ikke bra for meg, jeg er faktisk ganske bevisst på det. Kanskje fordi jeg gjør veldig mye som ikke er bra for meg, og er da fullstendigklar over det når jeg gjør det.
Å elske noen som er så mye eldre er vanskelig, jeg har tenkt gjennom det mange ganger. Men å gjøre det slutt med en du elsker, uten at du har sluttet å elske han, og uten at han har gjort deg noe vondt, eller motsatt, det tror jeg ikke er bra for noen. Om det blir slutt, er det fordi vi går lei av hverandre håper jeg, vokser fra hverandre, eller noe lignende. Om det går bra, og vi holder sammen lenge, så håper jeg folk kan skjønne at det går an å elske noen som er så mye eldre eller yngre enn seg.
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 20:34 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Coralin
Veronica
Ble Medlem: 19 Jul 2004
Innlegg: 724
Bosted: Drammen
|
Re: .......
| Mjau skrev: | | Coralin skrev: | | Hvis du virkelig elsker han slik du sier og er så sikker... så er teorien min at du ikke ville spurt. Mennå er du jo tenåring og da.. (er jo det selv da hehe, men jeg er da snart ferdig med mine tenår) Da jeg var 16 var jeg opprøret selv. Jeg stakk av hjemme fra og gjorde en masse ting jeg trodde var bra for meg. men det gjorde egentlig situasjonen værre. |
Jeg elsker han. Kan grunnen til at jeg spør også ha noe med å gjøre at jeg er tenåring og tenåringer er generelt mer usikre? For noen måneder siden, kunne jeg nok spurt, mer for å sette spørsmålstegn ved saker og ting. Jeg er klar over hva som er bra for meg og ikke bra for meg, jeg er faktisk ganske bevisst på det. Kanskje fordi jeg gjør veldig mye som ikke er bra for meg, og er da fullstendigklar over det når jeg gjør det.
Å elske noen som er så mye eldre er vanskelig, jeg har tenkt gjennom det mange ganger. Men å gjøre det slutt med en du elsker, uten at du har sluttet å elske han, og uten at han har gjort deg noe vondt, eller motsatt, det tror jeg ikke er bra for noen. Om det blir slutt, er det fordi vi går lei av hverandre håper jeg, vokser fra hverandre, eller noe lignende. Om det går bra, og vi holder sammen lenge, så håper jeg folk kan skjønne at det går an å elske noen som er så mye eldre eller yngre enn seg. |
Det har du rett i jeg gjorde det, og jeg vet fremdeles ikke om jeg gjorde det rette..men det hadde gåttlitt feil vei selv om jegf elsket han over altpå jord..
|
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 20:36 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Zatharee
HohoHihiHahaToTheFunnyFarm!
Ble Medlem: 11 Mar 2003
Innlegg: 1512
Bosted: Oslo
|
Okay, etter å ha lest en del poster og gjort meg et par tanker over denne situasjonen, føler jeg en trang til å legge igjen et par ord. Jeg vil innlede med et lite gruk av Piet Hein:
"Det er naivt å tro
at dette liv
kan leves hvis man ikke
er naiv."
Dette lille verset inneholder mye av det jeg ønsker å si her. Det er sunt å ha tro på at andre mennesker er gode, og at de mener det de sier. Det er riktig å tro på egne følelser. Det er modig å gjøre det man føler er rett for seg selv, selv når samfunnet sier det motsatte. Det er like viktig å være klar over sin egen naivitet, og vite at man tar sjanser og kan bli lurt. Dette er den beste måten man kan gjøre egne feil på, uten å måtte angre på dem i etterkant. Da kan man i det minste vite at selv om man gjorde en feil, så var man tro til seg selv, uten å forråde sine egne følelser eller narre seg selv.
Jeg tror følelsene mellom en 45åring og en 16åring kan være ekte. Det er selvfølgelig en god sjanse for at de ikke er det også. Jeg er ikke sikker på om sjansen for dette er så veldig mye større med høy aldersforskjell. Det er bare at mulighetene for utnytting blir mye større under slike forhold, fordi dette ahr lett for å skape et skjevt avhengighetsforhold. Dette er det viktig å være klar over.
Hvis man går ut fra at følelsene er ekte, så løser det langt fra alle problemene. Å bygge et stabilt forhold når man har så forskjellige grunnlg, er i helt forskjellige faser i livet, og med så stor forskjell i selvtillit og livserfaring, er den virkelig store utfordringen. Alle disse problemene kreve mye refleksjon, ettertanke og omhu fra begge parter for å kunne løses.
Fra det jeg har lest av mjaus poster, virker det som hun er temmelig moden for alderen, og ganske klar over (i den grad det er mulig) hva hun begir seg inn på. Om dette gjør henne i stand til å møte utfordringene et slikt forhold vil by på, vil bare tiden vise.
Mjau: Det viktigste rådet jeg vil gi, er at du ikke burde la din selvtillit være alt for avhengig av en person, og ikke legg livet ditt på en annens skuldre. Ikke bare er det en stor risiko å ta, men det er også en forfedelig byrde for den andre å bære. Bygg din identitet og selvtillit av byggestener som fortsatt vil stå hvis han drar.
|
_________________
Vidi, Vici, Veni!
Skrevet: Man 17 Jan 2005, 21:07 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
| Zatharee skrev: | Okay, etter å ha lest en del poster og gjort meg et par tanker over denne situasjonen, føler jeg en trang til å legge igjen et par ord. Jeg vil innlede med et lite gruk av Piet Hein:
"Det er naivt å tro
at dette liv
kan leves hvis man ikke
er naiv."
Dette lille verset inneholder mye av det jeg ønsker å si her. Det er sunt å ha tro på at andre mennesker er gode, og at de mener det de sier. Det er riktig å tro på egne følelser. Det er modig å gjøre det man føler er rett for seg selv, selv når samfunnet sier det motsatte. Det er like viktig å være klar over sin egen naivitet, og vite at man tar sjanser og kan bli lurt. Dette er den beste måten man kan gjøre egne feil på, uten å måtte angre på dem i etterkant. Da kan man i det minste vite at selv om man gjorde en feil, så var man tro til seg selv, uten å forråde sine egne følelser eller narre seg selv.
Jeg tror følelsene mellom en 45åring og en 16åring kan være ekte. Det er selvfølgelig en god sjanse for at de ikke er det også. Jeg er ikke sikker på om sjansen for dette er så veldig mye større med høy aldersforskjell. Det er bare at mulighetene for utnytting blir mye større under slike forhold, fordi dette ahr lett for å skape et skjevt avhengighetsforhold. Dette er det viktig å være klar over.
Hvis man går ut fra at følelsene er ekte, så løser det langt fra alle problemene. Å bygge et stabilt forhold når man har så forskjellige grunnlg, er i helt forskjellige faser i livet, og med så stor forskjell i selvtillit og livserfaring, er den virkelig store utfordringen. Alle disse problemene kreve mye refleksjon, ettertanke og omhu fra begge parter for å kunne løses.
Fra det jeg har lest av mjaus poster, virker det som hun er temmelig moden for alderen, og ganske klar over (i den grad det er mulig) hva hun begir seg inn på. Om dette gjør henne i stand til å møte utfordringene et slikt forhold vil by på, vil bare tiden vise.
Mjau: Det viktigste rådet jeg vil gi, er at du ikke burde la din selvtillit være alt for avhengig av en person, og ikke legg livet ditt på en annens skuldre. Ikke bare er det en stor risiko å ta, men det er også en forfedelig byrde for den andre å bære. Bygg din identitet og selvtillit av byggestener som fortsatt vil stå hvis han drar. |
Takk, veldig takk, en liten glede, da dette virket reflektert, og ikke helt stengte av alle veier uten å tenke igjennom det. Akkurat nå er vel selvtilliten min mye avhengig av en person, men han har over lengre tid hjulpet meg med å bygge opp noe som aldri var der. Jeg prøver å ikke legge livet mitt på en annens skuldre, jeg gjør det nok enda, men tror det går over etterhvert. Jeg kan ikke være sikker på at alt ikke rakner på et blunk, og det skremmer meg. Han tåler det nok foreløpig, en fordel med at han er eldre og da har mer erfaring hvertfall. Jeg skal bli flinkere etterhvert, men må nesten ta et skritt om gangen, og jeg tror jeg har gått en del meter allerede bare siden sommeren.
|
Skrevet: Tir 18 Jan 2005, 01:03 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Aurora
l33t
Ble Medlem: 26 Mar 2003
Innlegg: 1410
Bosted: Skatval
|
Det er litt morsomt hvordan verden forandrer seg, før i tiden var det nærmet forventet at når kona døde så tok mannen seg ny kone, som da gjerne var ung og fager, iallefall om han hadde penger. På den tiden var ikke kjærlighetsekteskap noe vanlig, det var mest fornuftighetsekteskap ute og gikk. Da ble det sett på som forunuftig at en mann på 45 giftet seg med ei jente på 16..
Jeg holdr fast på det jeg har sagt, kjærlighet kjenner ingen alder, dessuten bor vi i en raskt endrede verden, en dag kan han være alt for deg, den neste dagen klarer du deg fint uten han.. eller han kan være altfor deg resten a livet, you'll never know..
Dessuten heter det "Den som intet våger, intet vinner", det virker som om forholdet har gitt deg veldig mye som du ikke hadde hatt dersom dere hadde hørt på samfunnet og bare droppet det..
Det jeg er nysgjerrig på er, dersom han er slik jeg forstod det en venn av dine foreldre, hvordan takler de dette? Godtar de det, eller jobber de mot dette forholdet? Eller kanskje de ikke vet om det engang?
|
_________________
Let's play pretend, let's act like it
Skrevet: Tir 18 Jan 2005, 14:07 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Mjau
Varm i trøya
Ble Medlem: 16 Jan 2005
Innlegg: 64
|
....
| Aurora skrev: | Det er litt morsomt hvordan verden forandrer seg, før i tiden var det nærmet forventet at når kona døde så tok mannen seg ny kone, som da gjerne var ung og fager, iallefall om han hadde penger. På den tiden var ikke kjærlighetsekteskap noe vanlig, det var mest fornuftighetsekteskap ute og gikk. Da ble det sett på som forunuftig at en mann på 45 giftet seg med ei jente på 16..
Jeg holdr fast på det jeg har sagt, kjærlighet kjenner ingen alder, dessuten bor vi i en raskt endrede verden, en dag kan han være alt for deg, den neste dagen klarer du deg fint uten han.. eller han kan være altfor deg resten a livet, you'll never know..
Dessuten heter det "Den som intet våger, intet vinner", det virker som om forholdet har gitt deg veldig mye som du ikke hadde hatt dersom dere hadde hørt på samfunnet og bare droppet det..
Det jeg er nysgjerrig på er, dersom han er slik jeg forstod det en venn av dine foreldre, hvordan takler de dette? Godtar de det, eller jobber de mot dette forholdet? Eller kanskje de ikke vet om det engang? |
De vet det ikke enda, om det ikke skulle være noen spesiell grunn, får de nok ikke vite det før jeg er næmere atten. Da har vi vært sammen lengre, og det blir i såfall ikke like lett for dem å bare avføye det, da vil de nok ta det mer alvorlig. Akkurat nå, om de hadde fått vite det, ville vel jeg blitt stengt inne på rommet døgnet rundt, eller fulgt etter hvor enn jeg gikk, noe som ikke er ønskelig. Ettersom jeg da er myndig, styrer jeg mer selv. Jeg tror det er bedre for dem å få vite det litt senere.
|
Skrevet: Tir 18 Jan 2005, 19:34 |
|
|
|
|
|
|
|
Vis Innlegg fra: Sorter etter:
|
|
|
|
|
Du kan ikke starte nye temaer i dette forumet
Du kan ikke svare på temaer i dette forumet
Du kan ikke endre dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke delta i avstemninger i dette forumet
|
|
DSGF.no
Hjelp
Søk
Medlemsliste
Grupper
Bli Medlem
Innstillinger 
Sjekk private meldinger 
Logg Inn