selvmord og straff

[Shira]

Glahn: Jeg tror du overså det at jeg selv har gjennomgått mobbing i flere år, fra barneskolen til ungdomskolen, så ikke romantiser tragedien til meg.

Det som er poenget mitt her, er at når du henger på kanten av et stup og hjelpen ikke kommer, er ikke mangelen på hjelp noen grunn til å slippe, og det virker som om det er det dere prøver å stresse. Det hadde vært det ideale om noen kom og hjalp deg opp, men per i dag må man ofte klare seg selv, å få hjelp av andre lager oftere en ikke mer problemer en det løser.

Ett av de andre poengene jeg prøver å stresse, er at nesten alle møter motgang i form av mobbing, familieprobler, knust selvbilde, arbeidsledighet og mm. Vi må alle ta den motgangen, og vi må alle hjelpe dem som faller etter, men når den hjelpen ikke kommer til den som faller etter er ikke det en grunn til å gi opp. Mangel på hjelp er ikke en grunn til selvmord.

Selvmord er feight, respektløst for dine omgivelser og blant det dummeste man kan gjøre. Hvordan tror du foreldrene har det, når de vet at barna blir mobbet hvær dag på skolen, og må leve med det hvær dag, for de er meget klar over at prøver de å hjelpe, forverrer de bare situasjonen. Og når da barnet deres, som de elsker mer en noe annet, tar livet av seg selv, faller hele verden deres i grus.

[Veronica]

Jeg tror det varierer fra person til person hva hjelp kan være.
For meg trenger det ikke å være mer enn en noen som viser at de bryr seg om meg, og som tar seg tid til å lytte til det jeg har å si, til det jeg tenker og føler.

Andre trenger nok sterkere midler, som en psykolog. Og for de virkelig ille tilfellene, kan lykkepiller hjelpe. En av mine venninner trengte lykkepiller og psykolog, og har nå kommet seg såpass at hun har begynt å trappe ned på pillene.

Jeg er forsåvidt enig i at selvmord er egoistisk, feigt og tåpelig. Hadde jeg ikke ment det, hadde jeg jo ikke vært her i dag. Da jeg var 16 begikk en venn av meg fra ungdomsskolen selvmord, og jeg har ennå ikke tilgitt ham det.

[Shira]

[Glahn]

Tragedien er de som tar livet sitt på grunn av mobbinga - ikke de som kommer helskinna gjennom den.

Og å være sint på et menneske fordi vedkommende tok livet av seg - er ikke det også egoistisk?

[Veronica]

[Zatharee]

Suicide is not a choise. It happends when pain exeeds resources for coping with pain.

Husker ikke hvem som sa dette, men jeg tror det er sant, i hvert fall i mange tilfeller. Synes det er en tåpelig tanke å være sint på og "straffe" personer som har opplevd så mye vondt at selvmord ble den eneste løsningen for å komme bort fra det.

Ingen kan vite hva andre føler, å være sint for at en person ikke fortsatte et et liv i smerter man selv aldri har opplevd og neppe kan tenke seg, virker for meg utrolig snevert og egoistisk.

[Veronica]

Svært mange mennesker er i høy grad i stand til å kjenne til hva smerte er. De aller, aller fleste har opplevd sterk smerte i en eller annen form, en eller annen gang.

Hadde det vært en godt voksen person, som alltid hadde hatt et forferdelig liv, som hadde oppsøkt hjelp (som f.eks. psykolog) og etter å ha forsøkt gjentatte ganger funnet ut at ting rett og slett ikke hadde vist noe tegn på å bedre seg, kunne jeg forstått det, og til og med akseptert det. Men når ungdommer gjør det fordi livet er kjipt der og da, uten tanke på hvor mye flott framtiden sannsynligvis vil bringe, tviler jeg sterkt på at det er snakk om så mye grenseløs smerte som ingen andre er i stand til å fatte og forstå.

Sinne overfor noen som har begått selvmord er en svært normal og forståelig følelse. Naturligvis blir man sint på noen som forlater en! Det er kanskje egoistisk, men ikke på langt nært så egoistisk som å drite i alle forpliktelser og forhold en etterlater seg og flykte fra hele livet.

Så for å oppsummere trådens røde tråd og gå bort fra filosofisk synsing om hva som er smålig og ikke: Jeg synes "straffen" med påtvunget psykisk behandling er et glimtrende tiltak for folk som forsøker å begå selvmord.

[Veronica]

Og dessuten: Selvmord er absolutt et valg. Alt man gjør er valg. Noen ganger er det kanskje ganske dårlige valg, men de er der like fullt.

Dessverre, når du velger å dø, velger du samtidig bort muligheten til å noen sinne ta et nytt valg. Og det er rimelig teit.

[Glahn]

Kan ikke annet enn si meg enig med Zatharee.

Om man vil kalle det straff eller hjelp er det samme for meg - bare de som trenger det får det.

[Shira]

[Shira]

[Shira]

[Veronica]

Jeg er enig med Shira i at tragedien er mer de som sitter igjen etter den avdøde. Jeg synes man skal passe seg for å "romantisere" denne rettferdiggjørelsen for selvmord som jeg ser tendenser til. "Han/hun led og hadde et så fryktelig vondt liv på grunn av mobbing (eller noe annet) at stakkars vedkommende så INGEN andre muligheter enn å ta sitt eget liv." Det er trist. Det er dramatisk. Men det rettferdiggjør IKKE handlingen, på noen måte. Det er unødvendig. Det setter en stopper for vedkommendes lidelser. Samtidig sitter en bråte familie og venner igjen og må komme gjennom tapet, sorgen og frustrasjonen gjennom flere år i etterkant.

[Glahn]

[Veronica]

Vil gjerne påpeke at påstand om romantisering også har kommet fra meg, ikke bare fra Shira, og jeg tror ikke noen av dem var ment å være morsom.

Vil samtidig minne om å respektere hverandres meninger uten å komme med uttalelser som "det er en tåpelig/smålig/usaklig osv. holdning." Jeg skjønner at det er et sensitivt tema for noen, og at det derfor kan være vanskelig, men prøv i det minste. Takk.

- ModeratorVeronica

[Glahn]

Vero - angående romantisering: ta en titt på den øverste posten på denne siden.

Ah - posten havna på ny side - øverste post på forrige side skulle det være

[Ronja]

[Veronica]

[Ronja]

Vis livet og menneskene rundt deg ikke har gjort deg godt, hvorfor skal du da leve for at de skal ha det greit?
Få tilfeller av dette men..

En bekjennt av meg tok selvmord for ett halv år siden, noe jeg synes var fryktelig, selvfølelig. Men han tok selvmord etter å ha kommet seg opp, sluttet med stoff og kommet inn på en teaterskole i danmark. Vell, kansje han mente at nå alt kom til alt var livet likevell ikke verdt å leve. Gutten var 14 år.

[Veronica]