selvmord og straff

[Shira]

[Glahn]

Ja, hvis alt som en får til her i verden var totalt opp til en selv og aldri avhengig av andre også, kunne jeg vært enig. Men slik er det bare ikke. Det er ikke alltid en kan hjelpe seg selv, og det er ikke alle som klarer å hjelpe seg selv.

Her lukter det menneskeforakt i lange baner.

[nuffen]

[Shira]

[Chas]

Selvmord er foraktelig. Jeg har selv en drøss med kamerater som har mast om selvmord, og de færreste av dem har hatt noen grunn til det. Å si at støtteapparatet i Norge er dårlig når det gjelder psykisk helse er noe piss. Tilbake i 1999 hadde jeg en kronisk sykdom som gjorde at jeg var trøtt hele tiden, og mine foreldre tolket dette som om jeg var deprimert. Det tok ikke mer enn noen dager, før jeg ble sendt til psykolog. Etter noen få ganger sa psykologen at jeg ikke hadde noen problemer med depresjon, og at det ikke var vits i at jeg kom. Poenget her er at det er ingen problem å komme til hos psykolog. Min bror fikk også tilbud om det etter en ulykke han var i, men takket nei.

Selvmord er, som nevnt tidligere, en ekstremt egoistisk handling. Å si at man er svak er ingen unnskyldning. Det finnes rett og slett ingen unnskyldninger for å begå selvmord pga psykiske problemer. Som nevnt over, har jeg flere kamerater som har vurdert eller prøvd selvmord. Bare èn hadde en grunn til det, og det var etter han ble mobbet gjennom hele skolelivet, fordi han var en svak, tynn og beskjeden person med briller. Da han ble rundt 18 år gammel, bestemte han seg endelig for å forandre seg. Han droppet brillene for linser, skiftet klesstil og prøvde å forandre seg. Det tok ikke mange ukene før han ble meget populær blant jentene (han er typisk pretty boy), og i dag har han en god jobb, han har kjøpt seg leilighet, har egen bil som nesten er nedbetalt, og har hatt fast dame i snart 2 år. For ikke å snakke om gode venner, som han forøvrig alltid har hatt.
Alt som skulle til var at han selv bestemte seg for å forandre seg selv.
De andre kameratene jeg kjenner som har vurdert selvmord har ingen god grunn til å være deprimert. Noen ble mobbet fordi de var feite, fordi de selv tabbet seg ut, og andre var deprimert helt uten grunn. Alle disse tingene er noe man kan gjøre noe med, om man bare gidder å prøve. Spesielt når man har venner og familie som støtter en (noe alle disse hadde). Men neida, de tenker bare på seg selv, og gir en god faen i alt det positive de har i livet. Uansett hvor mye støtte jeg, og andre ga, så nektet de å forandre seg, og insisterte på at livet deres skulle være jævlig.

Resultatet av selvmord er jo noe det verste en familie kan oppleve. Ikke bare mister en noen man er glad i, men de fleste familier og venner opplever i tillegg skyldfølelse i mange år etterpå, og enkelte kan få ødelagt livet sitt av slikt. Dette kan ikke unnskyldes, uansett hvor deprimert en velger å være. Her stiller man opp for personen, og gjør hva man kan for å hjelpe, også vurderer de å ta sitt eget liv og dermed ødelegge deres venner og families liv. Det er ren egoisme. I stedet, så kunne de prøve å ta tipset til kameratene, og gjøre en ørliten innsats for å bli bedre, istedet for å syte og klage over ingenting. Nei, folk som tar selvmord fortjener ingen sympati, og de aller fleste er selv skyld i sine problemer, siden de ikke gidder å jobbe seg ut av det.

Jeg har selv vært gjennom et helvete ingen deprimert pyse har vært gjennom. Som nevnt over er jeg kronisk plaget av trøtthet, noe som har ødelagt en del av sosiallivet mitt, og som har gjort at jeg brukte 5 år på å fullføre videregående, og at jeg i tillegg måtte droppe ut av universitetet. På toppen av dette har jeg clusterhodepine, som er en type migrene som er flerfoldige ganger mer smertefull enn vanlig migrene. Smertene kan sammenlignes med det å amputere en arm, og hodepinen refereres ofte til som selvmordshodepine, fordi så mange som har den tar selvmord for å unnslippe smertene. Når disse periodene kommer, får man angrepene flere ganger hver dag, i opp til 6 uker. Med andre ord går man enten med ekstreme smerter, eller venter i frykt på at smertene skal komme. Dette er jo uten tvil en ekstrem psykisk påkjenning.
Men, gjennom alt dette, vurderte jeg aldri selvmord. Noen mindre depresjoner forkom i de verste periodene, men den eneste tanken som har gått gjennom hodet mitt i disse periodene er at det en gang vil gå over, og at jeg kan se frem til bedre tider. Håp, og viljen til å se fremover på det positive, og å jobbe for å nå det er det et hvert anstendig menneske bør gjøre når de er i en jævlig situasjon. Jeg skulle gjerne latt disse deprimerte pysene få oppleve smertene mine en måneds tid, slik at de kan forstå hvor jævlig godt de egentlig har det, og at de ikke har noe som helst å syte over. Med mindre de er fysisk skadet, eller har en spesielt lav intelligens, er det ingenting som står i veien for at de skal kunne følge drømmene sine.

Angående smertene i dag, så har min innsats, og støtten fra familien hjulpet meg til å bli kvitt de verste problemene. Etter en kamp mot det norske helsevesen, fant jeg endelig en lege med peiling, som ga meg riktige medikamenter for trøttheten (et middel jeg selv oppdaget, og måtte tigge om å få), og som i tillegg hjalp meg å finne den riktige blandingen av medikamenter for å forhindre clusterhodepinen. Trøttheten er så og si borte, og clusterhodepinenangrepene vil jeg si er redusert med mellom 80-90%. Med andre ord jeg har kommet meg ut av de reelle probleme jeg hadde, uten å noengang vurdere selvmord, og jeg er en av de som virkelig hadde grunn til å være deprimert. Lidelsene jeg hadde første bare til at jeg ble ekstremt frustrert, forbannet og motivert til å jobbe meg ut av problemene og å bli bra igjen, så jeg kunne leve et verdig liv.
Nei, de som bare synes synd på seg selv, og synker inn i en depresjon er svake ynkelige mennesker. Hvis de ikke engang gidder å forsøke å komme seg ut av det, og ikke prøver å jobbe med seg selv, mens de ser frem til bedre dager, så fortjener de ingen respekt. Alt avhenger av en selv, og hvilke mål man setter seg.

[nuffen]

Jeg hopper over alt skvipet og usaklighetene, og svarer på de faktiske argumenta som Shira kommer med:

[Glahn]

Jeg mener selv at selvmord er en egoistisk handling i de aller fleste tilfeller. Det er den komplette mangelen på innsikt og forståelse for at endel mennesker ikke er i stand til å hjelpe seg selv jeg reagerer på. Jeg leser enten en forakt for mennesker svakere enn en selv, eller en manglende forståelse av at ikke alle er så fordømt sterke, i det som skrives.

Man er ikke nødvendigvis i stand til å få perspektiv på sitt eget liv og sine egne muligheter selv. Dette innebærer kanskje at man er svak, men det er ikke en svakhet man skal bli sett ned på for. Det finnes ganske mange DSGFmedlemmer som sliter med sitt - mer eller mindre alvorlig. Jeg ville ikke finne på å bare be dem om å ta seg sammen, for det er ikke så enkelt. Jeg klarer ikke selv forstå det skikkelig, men jeg vet at det er slik. Jeg har ikke lyst til å stå ovenfra-og-ned og kritisere dem som sliter med problemer jeg ikke selv forstår. Jeg har ingen rett til det. Derimot kan jeg si at jeg overhodet ikke ser ned på dem, og at vi er likestilte.

Friske mennesker er i stand til å ta seg sammen og ordne opp i sitt eget liv selv, ofte uten så mye hjelp fra andre. Ikke alle er så heldige.

[Veronica]

Jeg vil skyte inn en moderatorkommentar om at hvis nuffen og Shira kommer med flere krangleinnlegg med tre hundre sitater fra hverandrs innlegg som de bryter opp og svarer frekt på, kommer jeg til å slette dem.

Personangrep og fornærmelser er fortsatt ukult.

[JC\forum]

[haakoo]

Jeg vil bare legge til at det er og ufint å tilegne andre meninger de ikke har. Stråmenn vil vi helst ikke ha her..

Eks:

[Shira]

Ok nuffen, jeg tror vi to bør ta dette fra begynnelsen igjen.

Min mening om saken:

Selvmord er straffbart: Grunnen til at selvmord er straffbart, er fordi at staten kan få gitt disse menneskene hjelp. Mangen som prøver på selvmord nekter å ta i mot hjelp av diverse grunner, men når man blir dømt til det, kan man ikke nekte. Med andre ord får en hjelp med en gang, noe som er, på alle mulige måter en positiv ting.

Siter og gi din mening.

Depresjonsselvmord (hjelpeapperatene):

I min mening er dette noe av det mest egoistiske man kan gjøre. Du kan ikke realistisk vente at staten skal plukke opp alle og enhver som er deprimert rundt omkring i Norge, det er en umulighet. Man kan ikke unskylde selvmord med at hjelpeapperatet ikke er så bra som en vil ha det til. Mann gjør det man kan med det man har.

Siter og gi din mening.

Depresjonsselvmord (ringvirkninger):

Når en person tar selvmord, får dette enorme ringvirkninger. Familien får store skyldfølelser, venner tenker på alt de kunne gjort for å forhindre dette, lærere/arbeidskoleger kan få skyldsfålelsefor den minste bagatellen som har skjedd mellom dem i det siste. Resultatet er at plutselig gir et større antall mennesker, som i teorien man skal holde kjært, depressive tanker som igjen kan føre til depresjon, og i hverste tillfellet andre selvmordssaker. Basert på dette påstår jeg (og Chas) at selvmord er en av de mest egoistiske handlingene du kan gjøre.

Siter og gi din mening.

Depresjonsselvmord (alternativer):

I denne verden vi lever i nå, som du selv kategoriserer som et kaldt og nådeløst sted, er det i bunn og grunn deg selv det faller på. Alle problemer har en løsning. Mobbing har en grunn. Er mobbingen en faktor i bakgrunnen din, er det fortsatt mulig og konfrontere den. Det samme gjelder arbeidsledighet. Du sier at man ikke kan få 100 mann in på 95 jobber. Sant nok, men det er mulig å sørge for at du ikke er nummer 95 til 100 på den listen. Om du havnet der på grunn av noe som gikk gale i utdannelsen, er det mulig å ta opp igjen studiene. Og som du selv sikkert er enig i, så er det en stor mangel på psykologer som kan hjeloe slike folk. Utdann deg til psykolog da, og hjelp andre som er nede. Det er ALLTID alternativer til selvmord.

Siter og gi din mening.



Kanskje vi kan holde dette saklig fra nå av, og kanskje unngå sletting.

PS: Du ignorerte Chas sitt innleg helt. Var det bare "tull"?

[Chas]

nuffen: Hva forventer du egentlig? At den Norske stat skal ta på seg alt ansvaret for "psykisk" syke? Du sier selv at det er arbeidsledighet i Norge, fordi vi ikke har nok arbeidsplasser (som forresten er pisspreik. Vi har mer enn nok arbeidsplasser, men folk gidder ikke utdanne seg til de jobbene som er ledig). Vi kan jo bruke dette argumentet mot deg: Vi har ikke nok krisepsykologer. Hvis vi ikke har nok psykologer til å hjelpe alle disse "stakkars" selvmordskandidatene, så er det teknisk umulig å gjøre noe med det.
Hva er egentlig holdningen din? At vi skal være avhengige av staten, og ikke prøve å gjøre noe selv? Alle har muligheten til å ta vare på sin egen helse (både psykisk og fysisk), og ihvertfall prøve å gjøre noe for å forbedre livskvaliteten sin. De fleste som prøver å ta selvmord, gjør det uten å en gang spørre om hjelp, og da er det ikke stort man kan gjøre for å hjelpe dem. I tillegg er ikke psykologhjelp noen magisk kur som gjør at en blir bedre. Det eneste som hjelper er hvis man kjemper selv, og for å klare dette er det bare to ting som fungerer: Venner og familie å støtte seg på, og en smule innsatsvilje. Uansett hvor mye man tror en psykolog vil hjelpe, så er det tross alt ikke ham man tilbringer mesteparten av tiden med.
Depresjoner og selvmordstanker er stort sett resultatet av at folk er for lat til å gjøre noe med livet sitt, at de liker å gi skylden på andre for sine egne problemer, og at de ender opp med bare å synes synd på seg selv, mens de gir en faen i hva andre mener, uansett hvor mye støtte man gir dem.

***
Usaklige og irrelevante hentydninger i dette innlegget har blitt moderert bort, for å hindre ytterligere personangrep. - ModeratorVeronica
***

[Glahn]

Ikke alle er sterke nok eller i stand til å be om hjelp - hva er så vanskelig med å forstå det?

Mobbing har en grunn? Ja - det finnes en god del mobbere som rett og slett er drittsekker. De liker å se andre ha det vondt. Det spiller ingen rolle hva du gjør eller ikke gjør - de mobber deg uansett. Har du ikke gjort noe som gir dem grunn til å mobbe så finner de på en. Jeg snakker av erfaring.

Alle er ikke like godt i stand til å være sin egen lykkes smed, og det er ikke deres egen feil engang.

[nuffen]

[Veronica]

[off topic, om forumpraksis]

[sharee]

Om man kunne dele ut selvtillit reseptfritt hadde man unngått mye.

[Shira]

[Shira]

[Glahn]

Av og til klarer man å komme seg ut av problemene ja - ved at folkene rundt en blir eldre og mer modne, og ved at man kommer til ny skole eller noe slikt. Men mens det hele pågår er det slettes ikke sikkert at man har herredømme eller kontroll over sitt eget liv. Hyggelig at noen er istand til å løse problemene selv, men ikke alle kan det.

Mobbing ikke en god grunn til selvmord? Når du gruer deg til hver eneste dag på skolen. Når hver eneste dag innebærer plaging fra skolestart til skoleslutt. Når man er sosialt fullstendig utafor og knapt har en eneste virkelig venn. Når dette er hverdagen din dag inn og dag ut, og du er sjeleglad for hvert eneste øyeblikk du klarer å komme bort fra det hele, snike deg bort på egenhånd og være for deg selv. Når du ikke får kontakt med noen, og har vansker nok med å finne ut hvordan neste dag skal takles i et mobbehelvete. Skal man da forvente at en samtidig har nok oversikt og perspektiv til å kunne tenke seg en måte ut av det hele - at ting skal bli bedre? Som sagt - fint at noen er sterke nok. Men å bare avfeie mobbing som en grunn til selvmord er respektløst.

Det er ikke det at det er en god ting at selvmord er straffbart (hvis det er straffbart man bør kalle det), jeg er uenig med. Det jeg opprinnelig reagerte på var uttalelser om at folk bør skjerpe seg, som ikke tok hensyn til at det finnes mange som ikke har det så enkelt at det bare er snakk om å skjerpe seg.

Man jobber seg ikke opp på egenhånd her i livet. Man gjør det sammen med andre. Har man ingen andre, og begynner på bånn, så sliter man. At samfunnet er høyre-orientert betyr da ikke at man skal la det være slik.

[Veronica]

Det viktigste å huske på er vel at folk er forkskjellige, med forskjellig nivå av styrke av svakheter. Om det så er 9 personer som klarer seg selv om de bli mobbet, og bare én som ikke gjør det, bør man likevel ikke drite i det og si at "det var da synd for den personen, men sånn er livet." Man bør gjøre hva man kan for å hjelpe de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Synes jeg.

Jeg var også en av de som ble mobbet, ganske kraftig på ungdomsskolen. Det preger fortsatt selvbildet mitt i dag og hvordan jeg forholder meg til andre mennesker (særlig fremmede), på en måte som ikke alltid er positivt. Jeg vet godt hvor nedbrytende mobbing kan være for en person, og det vil være løgn å si at jeg aldri tenkte på selvmord. Det har jeg gjort. Mange ganger. Heldigvis for meg tilhører jeg prosenten av folk som er i stand til å tenke på foreldre og de venner man har, på at ting vil bli bedre, og på at jeg kan gjøre noe med meg selv for å stoppe dette, så jeg har aldri faktisk forsøkt å ta mitt eget liv.