Fahrenheit 9/11 : Se den

[SayIt]

Artikkelen er skrevet av Tom Erik Støwer

Fahrenheit 9/11

Om du ennå ikke har sett Micheal Moores seneste mesterverk, enten fordi du ikke har sett deg bryet med å laste den ned ulovlig fra nettet, noe Michael Moore har uttalt er helt greit at du gjør, eller fordi du har slikket sol på Hvaler siden begynnelsen av juni, ikke glem å reserver kinobillett til Norgespremieren den 27. august. I Fahrenheit 9/11 tar Moore nemlig et oppgjør med George W. Bush og vennene hans, og det med en fantastisk treffsikkerhet som ikke levner noen tvil om at krigen i Irak handler om olje, olje ... og olje.

Nå tror kanskje noen av dere at undertegnede allerede sitter godt plassert i en radikal sofa med Marx i den ene hånden og notene til Internasjonalen i den andre. Jeg må nok skuffe vedkommende (sofaen er komfortabel nok, men Marx er utilstrekkelig, og Internasjonalen er midlertidig begravet i skam over vestens stilltiende aksept av historiens desidert største røvertokt), men selv om jeg gjorde det, ville filmen allikevel lære meg noe jeg ikke visste. Hvertfall noe jeg ikke alltid har visst. Amerikanere er som alle andre mennesker; de er mennesker.

Aftenpostens anmeldelse av samme film, som forøvrig står trykket i dagens utgave av blekka, fikk meg virkelig til å lure på om Aftenposten nå endelig har sluttet å lese CV\'en til folk de ansetter. Hadde det ikke vært for at det er midt i august, ville jeg trodd at Per Haddal var en 15-åring på arbeidsuke. Det ser hvertfall ut til at Aftenpostens utsendte til Haugesundsfestivalen, der filmen ble vist denne fredagen, ennå ikke har kommet over det banale stadiet som alle som har skrevet norsk-tentamen har gått gjennom, da vi ble tvunget av en sur vestlending til å skrive vasne kulturelle kommentarer, gjerne på nynorsk.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne Aftenpostens anmeldelse, men jeg kunne ikke dy meg. Det er så mange ting Haddal unnlater å nevne. Helt essensielle ting. Joda, han skryter av Moores redigeringsteknikk, og trekker fram at Moore er en flittig bruker av populistisk retorikk. Men han sier ikke at filmen er noe av det sanneste som noen gang har rullet på amerikanske kinolerreter. Han nevner ikke at filmen blotter den jevne amerikaners innerste følelser i det de oppdager at krigsretorikken som ble servert dem gjennom alle tenkelige mediekanaler på vegne av Bush-administrasjonen var gjennomsyret av løgn. Han nevner ikke den gråtende moren til en død soldat fra Flynt, Michigan, som står foran Det Hvite Hus i Washington på sine knær og spør luften framfor seg hvorfor hennes sønn måtte dø.

Ja hvorfor måtte han det? Hvorfor måtte hundrevis av amerikanske soldater, og tusenvis av irakiske sivile, og tallene stiger i skrivende øyeblikk, dø? Vi vet alle nå at samtlige av årsakene som ble servert som halvtygde rekesmørbrød, ikke særlig gode heller, av Bush, var løgn. Det vil si, vi visste det jo hele tiden. Nå vet vi det igjen. Det fantes ingen forbindelse mellom Saddam Hussein og Al\'Kaida, Saddam Hussein hadde ingen masseødeleggelsesvåpen, han hadde ikke tilgang på atomvåpen og lite trolig hadde han kunnet skaffe seg det, hæren hans var ingen trussel mot USAs eller USAs alliertes (det er oss) sikkerhet. Vi visste jo alt dette. Alle våre fremste eksperter på området visste det. Alle USA-vennlige ledere og forretningsfolk i Midt-Østen visste det. For helvete, selv Bush og folkene hans uttalte det i tiden etter at Bush ble \"valgt til president\".

Da det ble åpenbart for Bush-administrasjonen at dette var en retorisk blindvei, skiftet de spor og fortalte oss at grunnen til krigen var å frigjøre det irakiske folket fra Saddam Hussein. Hvorfor sa de ikke det med en gang da? Og kunne de tatt med i samme slengen av de selv støttet Saddam Hussein mens han påførte sitt eget folk de grusomste handlinger, og gasset i hjel haugevis med kurdere? Og, ikke minst, kunne de samtidig forklare hvorfor en frigjøring av Irak, en militær operasjon burde kunne sammenlignes med Tysklands okkupasjon, i vanskelighetsgrad vel å merke, skulle vise seg å være så vanskelig? Kan det ha en sammenheng med at irakerne allerede hadde tygd seg gjennom rekene i smørbrødet og smakt på Bush sitt sug etter olje og dermed ikke var særlig åpne for en \"frigjøring\" av denne typen.

Filmen begynner med at Michael Moore spør seg om det alt bare er en drøm, mens bildene fra presidentvalget i 2000 ruller over skjermen. Han refererer til at Bush\' far og vennene hans, blant dem, Saud ben Laden familien, skaffet Bush presidentjobben. Skikket eller ikke til oppgaven vant han. Overrasket var han selv også, men han hadde ikke forutsett hva det krever av en president på en dag som 11. september 2001. Vi ser ham også sittende på en stol foran en skoleklasse i Florida, etter å ha hørt nyheten fra en rådgiver om at nasjonen er i ferd med å bli angrepet. Han sitter der stille. Han ser nesten ut som om han er på gråten. Han vet virkelig ikke hva han skal gjøre. Det skulle jo være så lett dette. 11. september stod ikke i jobbannonsen. Han blir sittende.

Det var ikke en drøm. Det var virkelig. Det samme er Michael Moores film. Den er virkelig og må ses.

[ståpåhodet]

så den på tirsdag, var en jævlig bra film og et velødig bra budsskap, det eneste som ødelegger var at håkon(eller rotta som han heter her) klarte å rotte sefg sammen med netcom telwenor og dårlig service på filmteateret, dermet fikk han aldri billetten han hadde bett meg kjøpe til ham.

tilvbake til filmen, jo den var bra men ble litt ødelagdt av at jeg har lest stupid white men, dude where`s my country og the best democrasy money can buy, det meste var gammelt nytt, men framstilt på en morsom måte

[toth42]

en ting å si - Sjefsfilm!

Særlig det som kommer mot slutten, om hvem som virkelig kjemper for USA, på hvilket grunnlag, og hvordan de blir behandlet/respektert.

Sterk film..