Skjer ting fordi vi forventer det?

[Marilla]

 Skjer ting fordi vi forventer det?

[Findus]

Akkurat det bro/skog eksemplet stemmer jo i det minste.
Det er vell en del som har det synet av at alt som skjer, skjer pga at man skaper det selv, kanskje ikke ønsker, men skaper det ubevist.
For eksempel med broen så skaper man jo selv frykten basert på tidligere erfaringer eller hva man har lært.
Det menes også at om du kommer opp i en bilkræsj så er det grunnet at du skapte den, ubevist eller bevist.
Dette er ikke mitt syn, bare et syn jeg vet eksisterer der ute.

Vi lærer og gjenkjenne farer gjennom livet, og når du ser broen som er tynn blir du redd og du begynner og tenke på hva du vet som vil skje om du faller.
Så skyld på lærdom, hadde du aldri lært noe ville du neppe sett på broen som farlig og gått rolig over

Alt ligger i hodet, klarer du å kontrollere dine reaksjoner på syn og la fornuften beholde kontrollen så klarer du deg mye bedre i mange situasjoner.

[Eyden]

Det har jo en viss funksjon å bli redd da. Man har godt av å få litt adrenalin og økt konsentrasjon i situasjoner der uaktsomhet kan få verre følger enn at man ramler av stien og får grønske på seg.

Så selv om du skal gå like langt og på en like bred vei er det ikke det samme. Det blir mer ekstremt. Ramler du av brua, kan du dø. Dessuten tror jeg det er flere som dør av uaktsomhet enn av nervøsitet.

[Glahn]

Man er somregel ikke redd for å ramle av stier. Og derfor vandrer man bare avgårde som vanlig, tenker ikke over hvordan man vandrer, og derfor går det somregel bra. Bevegelsene ligger autmatisert. Hvis man begynner å tenke over hvordan man gjør slike autmatiserte bevegelser blir man ganske klønete... og man ramler kanskje av brua.

[sharee]

Det blir som å spise med pinner, om man tenker mye over hvordan man skal holde dem havner alt i fanget, men om man heller slutter og tenke og bare tar maten går alt greit.

Hvordan verden oppfører seg kommer alt an på holdningen din til verden. Går du på isen og tenker; "Nå faller jeg, nå faller jeg" så er det større sjangse for å falle enn om du bare konsentrerer deg om å komme frem.

[Haaa]

hvis jeg går høyt over bakken blir jeg som oftes svimmel så det ville nok ha vært en god grunn til at jeg ville ha fallt, men det er en liten forskjell fra en sti i skogen og en bro, går du litt utenfor stien vil du sansynligvis ikke falle, å dermed legger du kanskje ikke merke til at du har en liten del av foten utenfor en gang i blandt, men tråkker du litt utenfor på en bro uten beskyttelse ville du miste balansen å falle. Går jeg på en sti som er 75cm ville jeg sansynlig vis fomla litt fram å tilbake uten å merka det, jeg går aldri perfekt rett.

[mattestykke]

Når du skal kjøre bil og unngå en humpel må du se på den, og beregne, og se vidre fremover. Ikke glo på humpelen hele tiden. Da treffer du den.

Men det er ialefall ikke fordi du påvirker humpelen veien eller bilen, men din egen psyke.

[Glahn]

"Ulykken skjedde fordi veien var svingete." - er utrolig hva folk klarer å si i skademeldings-skjemaer til forsikringsselskapene

I det hele tatt har vi mange rare formeninger om hvorfor det som skjer, skjer.

[theJack]

Jeg undres.
Var det Poe som var så opptatt av menneskets underbevisste trang til å gjøre det som var ille?
Det jeg snakker om nå er det plutselige infallet; hva ville skje hvis jeg slo til min beste venn? Sånne ting. Også: Så fryktelig det ville vært hvis jeg ramlet utfor det stupet...

Fristelsen til å gjøre det, det er mulig den finnes.

[Eyden]

Tja, jeg har da flere enn en gang følt en viss dragning til å hoppe utfor et stup, eller slenge meg foran en bil, selv om jeg anser meg selv som tilnærmet stabil angående "suicidalisme(?)". Kan ikke helt sette fingeren på det, men noe er der.

[sharee]

Jeg tenker alltid splatt når jeg kjører forbi noen....

[Haaa]

[Eyden]

Gta? Si heller Carmageddon!

[toth42]

[Glahn]

Det er den undringen over at man faktisk har kontroll over seg selv og sitt liv, det... At man faktisk kunne valgt å bare vri bilen over i feil kjørefelt om så var. Eller når man står rett ved kanten av et stup, uten så mye som antydning til gjerde engang, og vet at kun et lite hopp... Ganske oppfriskende og gøy, egentlig. Ville aldri finne på å gjøre det, men den følelsen av å være kun et eget, lite, selvvalgt steg fra komplett katastrofe... Jeg liker å være så fri.