David Hume - Kan virkeligheten bevises?

[hüter'n]

jeg tviler heller sterkt på at jeg eksisterer.

ifjor var jeg overbevist om at vi var en haug guder, og at det var et veddemål som gjorde at jeg skulle prøve å forstå at jeg var en gud og ikke et menneske. var-og er- mindre stabil...


god fantasi, alt for å unngå det faktum at jeg er menneskelig...

[seven*up]

[seven*up]

[seven*up]

[hüter'n]

jeg har bevissthet, jeg eksisterer. men eksisterer dere? dere ligner, men jeg tviler.


sånn går fem milliarder mennesker rundt og skuler på hverandre. hvis de var som meg, da...

[wertoi]

Har lenge lurt på om jeg er eneste forsøkskanin i et kjempesvært eksperiment.. Alle er statister, og alt er arrangert. Litt som Truman Show bare ikke morsomt eller underholdende...

[gud]

[hüter'n]

gud er en plagsom dikter. akkuratt nå.

hvis meningen er å bli husket?

[wertoi]

[hüter'n]

ikke mobb det opplegget...skrev lenger opp om noe lignende..da jeg fortalte folk om det ble de litt ja...aner ikke, men man kan bli urolig, ettersom man bare kjenner sin egen bevissthet

[gud]

[gud]

[hüter'n]

jeg er litt ustabil. for øyeblikket er jeg meget tilfrets med at du eksisterer, gud! dine meninger er det greit å ha, så jeg har noe å gjøre *skotte bort på en haug med lekser*...bortsett fra lekser, da...

[gud]

tjihi

[theJack]

Kan virkeligheten bevises?
Nei.

Ingenting kan bevises.
Det at vi selv eksisterer er bare noe vi tror.
Våre egne sanseintrykk er ikke nødvendigvis virkelige.
Ikke en gang at vi får dem er beviselig.

Men da opererer vi på et nivå hvor ingenting kan bevises,
fordi man må bevise at beviset er gyldig. Beviset på det må
siden bevises, og heller ikke det aksepteres uten bevis...

Jeg har derfor ikke noe behov for å bevise min eksistens,
jeg er opptatt med å støtte den aktivt gjennom ting jeg
antar at jeg virkelig gjør, og nyte tilværelsen jeg ikke bryr
meg så fryktelig mye om hvorvidt jeg virkelig opplever.
Det er virkelig for meg, selv om vi kanskje bare er koblet
til en drømmemaskin. Alle har vel våknet opp, med et ønske
om å falle i søvn igjen, fordi drømmen var slik en deilig illusjon?
På tross av at man er fullstendig overbevist om at drømmer
ikke er virkelighet... Bare fordi man dør og drømmene trolig
opphører når ditt fysiske liv tar slutt. Eller går det andre veien?

[Glahn]

Kort oppsummert:
Jeg har gode grunner til å tro at virkeligheten eksisterer, og at sansene mine og resultatet av at hjernen min bearbeider disse inntrykkene, er sånn rimelig nøyaktig nok en representasjon av virkeligheten. Til tider kan det gå feil, men jeg er klar over det, og stort sett funker det.

Det holder for meg.

[QIQrrr]

Bifalles

[theJack]

Trenger vi vite noe mer enn at virkeligheten er virkelig for oss?
Jeg syntes alltid begrunnelsen for å kjempe seg ut av the Matrix var litt tynn. Du kan jo stadig ikke være sikker på å se sannheten. Kanskje du bare har tatt det første steget. Hvis du derimot har funnet den ytterste sanne virkelighet, men ikke tror det -søker du evig og håpløst utover. Det gir ikke mening. Livet er godt nok uten det endelige bevis.

[metaxa]

Det ble nevnt tidligere (av bla. Qiqrrr) at Immanuel Kant kan forkastes bl.a. fordi han ble sensurert av kirken. Dette er jo et ganske dårlig argument. Hva med Newton? Galilei? Copernicus? Når det er sagt, så er det vel heller den vanlige misforståelsen av Kants filosofi som bør kritiseres ikke nødvendigvis Kant selv. Jeg vil si meg enig i at det er populært å avfekte all form for en rasjonell virkelighetsforståelse ved å slenge ut en bemerkning som 'jammen, verden eksisterer kun gjennom sansene, så da eksisterer jo ikke verden.' En slik påstand kan vel knapt kalles filosofisk.

Men sant skal sies, Kant hadde flust med svakheter. Han benektet f.eks. matematikkens analytiske evne (at en likning i prinsippet er meningsløs), men så var jo dette før predikasjonslogikk kom på banen. Han avfeide også årsak og virkning som en grunnleggende drivkraft og kunne dermed aldri si at x forårsaket y, noe de fleste i dag mener må til.

Men han sa også en del viktig ang. menneskesinnet. Mange vil hevde at hjernen eller sinnet er blankt når man blir født (blank slate) og at det i hovedsak er miljøet som fyller sinnets innhold. Jeg tror dette er gjengs oppfatning blant objektivister men jeg kan ta feil, det er i hvertfall en ganske vanlig oppfatning hos den almenne befolkning, etter hva jeg har observert (ikke at mine observasjoner har noen særlig verdi). Kant derimot sa at, ettersom vår virkelighet er et produkt av sansene våre og, enda viktigere, og at det må være en del ting med sinnet vårt som må være medfødt for at dette skal være mulig.

Nå var jo Kantiansk filosofi veldig tidlig ute på dette punktet og disse ideene utviklet seg i en retning som viste seg å ikke føre særlig langt. Det betyr ikke at en del av hans grunnleggende filosofi kan forkastes, slik enkelte her hevder. Disse ideene ble blant annet ført videre i pennen av Descartes, kanskje den mest kjente tilhengeren av en mekanisk forståelse av vår virkelighetsoppfatning (dog uten å nevne hans dualistiske verdensoppfatning, som mest sannsynlig var hans måte å unngå å bli henrettet av kirken). Interessant nok lå ideen ganske død fra Descartes og fram til kanskje 40 år siden, da informasjonsteknologien satte fart i folk som Noam Chomsky. Inntill da hadde psykologer vært overbevist om at sinnet i hovedsak er tomt ved fødselen, og at alle ting man foretar seg er et resultat av miljøet rundt og at enhver handling er en slags refleks på stimulanse. Dette er et syn som kulminerte i B. F. Skinner's Verbal Behavior, et verk som ble grundig kritisert av Chomsky. Skinner svarte aldre på kritikken fra Chomsky, og han publiserte heller ingenting etter dette. Det var omtrent på dette tidspunktet at den kognitive vitenskapen ble født, selv om, som Chomsky selv understreker, dens grunnleggende ideer kun hadde vært i dvale siden Descartes.

I all hovedsak dreier det seg om at de mekanismene i hjernen som prosesserer sanseinntrykk og leverer dem til en slags sentralenhet må nødvendigvis være medfødt (kodet i DNA). Det vil si, vår virkelighet blir ikke så mye formet av miljøet, som av den genetiske programmeringen som sanseprosseseringsmekanismene har gitt oss. Men før det misforstås, det betyr ikke at miljøet ikke har en innvirkning. Selvsagt påvirker miljøet oss, og gjør oss til de unike personene vi er. Men man vil under denne idelogien påstå at mennesker i all hovedsak er helt identiske. Chomsky uttalte f.eks. om språk at alle språkene i hele verden i utgangspunktet er det samme språket, men blir formet av miljøet. Til tross for det man kanskje tror, er de systematiske forskjellene i verdens språk veldig subtile, og kan reduseres til en håndfull parametere, som f.eks. venstre- høyre orientert sammenslåing av enheter. Grunnen til at det ser ut til at språk er så forskjellige er alle de lydene som binder ord sammen med mening, som i all hovedsak er helt tilfeldig (med unntak av lydord som 'mjau', 'bang', 'brum'). En marsboer ville uten tvil konkludert med at alle mennesker snakker det samme språket, med ekstremt små variasjoner.

Så var det dette med at mennesker har en slags overordnet verdi på grunnlag av dens evne til å tenke logisk og rasjonelt, slik det ble uttalt at objektivister gjerne hevder. Jeg mener at dette er grunnleggende ignorant. Det likner faktisk mest på en slags sosial-darwinisme, men kan vel heller kalles populær-darwinisme; den gjengse oppfatningen i den almenne befolkningen at Darwin's evolusjonsteori impliserer at mennesket er et perfekt resultat av evolusjonen, toppen av stigen, mer evolvert enn noen annet art, noe som Darwin selvsagt aldri sa, og som etter min mening er helt feil. Evolusjonsteorien likestiller menneskets verdi med dyrenes, og degraderer derfor synet på menneskets plass naturen, fra det som religionen så lange har indoktrinert oss med. Og hvorfor det å ha en logisk tankeevne skulle gjøre oss mer verdifulle eller gi oss mer rett til liv enn andre arter stiller jeg meg kun uforstående til. Jeg kan ikke engang forestille meg hva slags argumenter som ligger til grunn for dette, det virker helt absurd.

Evolusjonen har intet mål, intet ideal. Arter evolverer fordi de gener som gjør at en art overlever er de genene som blir ført videre (logisk nok), men det er ingenting som tyder på at en egenskap evolverer FORDI arten skal overleve, evolusjon tjener ingen hensikt, den er ikke et redskap som en art kan bruke til sin fordel, det er bare noe som skjer. (Stort sett fordi gener muterer og forandrer seg, men det rent tekniske runt den prossessen skal jeg ikke si noe om. Et eksempel er teorien om at øynene våre utviklet seg som et biprodukt av et annet organ i hjernen. Synet evolverte derfor ikke SLIK at vi kunne se, men det faktum at synet evolverte gjorde til slutt at vi faktisk kunne se, noe som jo var en fordel i overlevelsesøyemed.) Det finnes derfor ikke noe grunnlag for å si at menneskearten har nådd toppen av evolusjonsstigen, eller at vår art er mer elegent, tilpasset, overlevelsesdyktig etc etc, enn andre arter, og dermed har overordnet rett til å leve.

Det er til og med lite som tyder på at vår oppfatning om at vi er den eneste arten med såkalt fri vilje har noen dekning i det hele tatt. For det første er ideen om 'fri vilje' i stor grad en populæroppfatning og en metafor. Enhver prosess i vår bevissthet må kunne reduseres til i hvertfall et algoritmisk nivå (kildekoden i et dataprogram). Man vet fortsatt ekstremt lite om hvordan dette foregår, men det meste av forskning innen syn, hørsel og språk de siste 30-40 årene tyder på at dette er riktig, prosesser i hjernen kan reduseres til et sett med prosedyriske kommandoer. Hvis denne hypotesen kan utvides til den generelle tankevirksomheten betyr det at det som vi i utgangspunktet kaller fri vilje kun er et produkt av en rekke prossesser i hjernen som utfører en rekke kommandoer basert på de 'programmene' den ble født med, det vil si programvaren som evolusjonen har gitt den via genene, samt de dataene den har lagret i minnet siden fødselen. Til tross for at dette selvsagt er en ekstremt grov og sannsynligvis misvisende forenkling av virkeligheten, så er det det nærmeste forskerne i dag har kommet når det kommer til kognitive egenskaper i en naturvitenskapelig sammenheng. Men det er jo likevel en ganske revolusjonerende tankegang for de fleste av oss, og jeg vil tippe at mange finner tanken vanvittig, kynisk, blasfemisk, eller i det minste litt skremmende. Men det var også slik da forskerne først begynte å snakke om at jorden sannsynligvis ikke var sentrum i universet, at jorden ikke var flat, at jorden sannsynligvis ble skapt for mye mer enn 10.000 år siden, slik bibelen skal ha det til. Det at teorier potensielt kan rokke ved de mest fundamentale ideene man har om menneskets eksistens og alt rundt oss i det hele tatt, kan ikke true den ideens rett til å bli prøvd.

David Hume er vel blant de som har blitt misforstått og misbrukt mest av den almenne befolkningen i form av uttalelser som den ovenfor (om at ingenting finnes). Det interessante med David Hume er at han aksepterer grunnleggende matematiske prinsipper og at han aksepterer at årsak og virkning nødvendigvis må være en del av enhver virkelighetsoppfatning. Dette er kanskje overraskende for mange, i tillegg til at han mener, som jeg, at fri vilje og tilfeldigheter kun er illusjoner eller metaforer, alt avhengig av hvor lenge den som bruker uttrykket har tenkt over hva det egentlig betyr.

Men hva i all verden gir dette oss i form av en veiledning til hva det er som er virkelig? Jeg vil være så dristig som å påstå at til og med dette spørsmålet i seg selv mangler en grunnleggende filosofisk kapasitet. Hva betyr ordet 'virkelig', hvis noe er virkelig, hvem er det 'virkelig' for, er det mulig at noe som er virkelig for meg ikke er virkelig for deg, og hvis ja, betyr det at virkelighet i all hovedsak er subjektivt mens det vi prøvde å oppnå med å anslå en virkelighet var objektivitet?

Jeg tror hele spørsmålet i grunn dreier seg om en notorisk evne til å være universelt skeptisk, noe som jeg ikke ser på som veldig nyttig. Hvis man i det hele tatt ønsker å forstå noe av verden, må man nødvendigvis sette seg i det minste et par grunnleggende aksiomer. Universelle sannheter finnes ikke, men det er bare uproduktivt å benekte virkeligheten.

[fishsticksboy]

En person med schizofreni og hallusinasjoner kan få "gale" sanseinntrykk.
vill ikke da disse hallusinasjoner utgjøre personens virkelighet?....