Døden

[songbird]

[Glahn]

Dusteforbundet var en utmerket sak, som man fant i Dagbladet i ganske mange tiår. Fredrik Stabel heter han (jeg tror han lever ennå) som var mannen bak. I Dusteforbundet kunne hvem som helst bli medlem, man trengte bare å gjøre seg bemerket ved å skrive et leserinnlegg, en artikkel, en lovtekst eller noe annet liknende, som var en smule idiotisk eller viste total mangel på innsikt, forståelse for emnet eller hva en selv var i ferd med å gjøre. Stabel har pensjonert seg nå, for mange år siden, men man kan få kjøpt bøker med tekster fra Norsk Dusteforbunds Annaler. Her finnes mange underfundigheter, morsomme tegninger som Stabel laget, utrolig skarpe replikker, og en god del visdomsord som bare Stabel kunne ha kommet på. Anbefales!

[BlueNova]

Fysisk sett er døden en prosess karbon bruker på å "fornye" seg.

Mentalt er det hvile, som jeg ikke har så mye imot dersom jeg blir 80 eller deromkring.
Er ikke så veldig redd for å døden i seg selv, bare hvordan jeg isåfall dør...langsomt, fort, uvitende, ved egen hånd, ved naturens hånd..etc.

Skal jeg først greie ut alle mine tanker rundt dette så blir det vel spam i forumet så jeg holder meg til dette. Er ikke så lett å forklare.

[Glahn]

Et annet visdomsord fra Dusteforbundet når det gjelder døden, er vel et sitat som blir tillagt... var det farao Ramses 2. eller Lenin eller Stalin eller alle sammen for den saks skyld:

Bevare meg vel!

[Crispa]

hmm, jeg er ikke redd for døden, egentlig. Hva er det å være redd for? Livet går sin gang uansett, den. Uansett om jeg visner eller ikke, liksom. Jeg opplever ikkeno mer jeg, men jeg har opplevd mye frem til nå, både gode og vonde ting..

Og til Shealien; jeg har sagt klart ifra til foreldre og diverse at om jeg dør, og organene mine _kan_ brukes, så vil jeg at dem skal brukes, til å gjøre ett annet liv godt igjen! - Det går an å ha en sånn lappe også, i lommeboka om no' sånt. Men, jeg tror ikke jeg ville hatt noe imot at kroppen min hadde blitt til hjelp for andre når jeg er vissen uansett, egentlig.

[BagBiter]

de aller fleste er jo redde for døden. En står med pistol rettet mot hodet ditt og truer med å skyte; Hva gjør du?

a) Ber for ditt liv
b) Sier: "Jeg ekke no redd for å dø. Kom igjen. Skyt."

[BlueNova]

kjip måte å gå på da. bil heller møte Grim Reaper ansikt til ansikt heller enn at han stikker meg i ryggen liksom.

[Ulven]

alle som lever er i ferd med å dø. Det er en ekkel tanke.

[Veronica]

Det er artigere å dø på laiv enn i virkeligheten.
Medmindre man har en skikkelig kul rolle med en eller flere uoppgjorte ting.

[Voon]

Jeg er redd for døden, selv de gangene jeg har lengtet etter den for da prøvde den å lure meg. Noe så endelig og så mørkt og skremmende som døden.. når den prøver å lure deg. Da bør du være redd.

[basse]

hmmm... det ble vell villsvin en eller annen gang att livet er bare en pause mellom og være og ikke være... man ER ikke før man blir født og man ER ikke når man dør...

[Eyden]

Jeg famler litt i grenseland når jeg tenker på døden, for min natur er å lete etter mening og grunn til alt sammen. Det er flere som kanskje gjerne vil vite sikkert hva som er meningen med sin eksistens. Tror nok jeg kommer til å bruke resten av livet på å finne meningen med min. Det plager meg at jeg vandrer rundt her uten å vite det. Hva er vitsen da liksom? En ganske absurd ting egentlig, for all logikk sier at hvis du plages av en ting, så gjør noe med det, og kan du ikke gjøre noe med det så gjør noe med måten du ser på det. Men de tankene er tunge å fortrenge. På en måte inngravert i hjernen.

Jeg er ikke spesielt religiøs av meg for imho finnes det ingen religion som omtaler livet eller døden på en måte som føles meningsfull eller riktig. Har ikke så mye tro på en udødelig sjel heller, av den enkle grunn at det ikke kan forklares hvorfor i all verden det skulle være sånn. Det vanskeliggjør også det å tenke at vi bare blir til jord, siden det høres minst like meningsløst ut. Forøvrig er vel denne, mer vitenskapelige tanken mest lokkende fordi vitenskapen er den eneste "religionen" som ikke påstår noe uten bevis for det *hat*

Kanskje jeg aldri finner ut av det?
Da ville jo alt være ganske bortkastet siden jeg heller kunne fokusert på andre ting.
Arrrgh! Hvorfor må jeg drive å gruble på sånne ting?!

...
hvorfor ikke?
...
(og vi er tilbake ved starten igjen..)

[BagBiter]

døden er helt forjævlig

[Glahn]

Livet er en konstant dans med døden.
Det er kun et spørsmål om hvor god man er til å danse.

[Randar]

[yo_mothafakka]

ja. livet er der, så er det borte i det neste sekund. livet er til for å leves, ikke for å dø, eller er det? hvis man tror på noe etter døden er livet til for å dø, men blir det da ikke litt sært.. å glede seg til døden, se frem til den, lev i øyeblikket (eller for å være nøyaktig 30 sekunder etter, for vi lever alltid 30 sekunder for sent viser seneste forskining)

[imzaraiel]

uansett hvor sært dette kan høres ut så gleder jeg meg på en måte til døden. selvfølgelig er/blir det (kanskje) trist å forlate denne verdenen, og alle de og det som står meg nært og kjært.

likevell på en annen side så tror jeg at denne verdenen vi lever i er kunn en av flere og at vi pågår en ,vel..., vandring på denne og de andre verdnene, ellers tror jeg at denne vandringen er kunn midlertidlig ettersom vi vil tilslutt komme til et sted der vi vil oppleve total fred og harmoni, med oss selv og omverden...
et Nirvana om du vil kalle det det...

døden er dermed ikke noe jeg frykter, men på en måte velkommer. Ellers tror jeg også at vi alle er født med en del av døden i oss. En meget absurd tanke for noen, men en sanhet for meg...

en mening med livet blir dermed for meg å oppnå denne "Nirvana", det eneste problemet er bare det at denne veien til "Nirvana" hverken er klar eller enkel for meg...

But in the end time will tell,
sooner or later time will tell...

[Glahn]

Jeg tror som så at døden er slutten, men blir selvfølgelig ikke skuffet om det kommer noe fint etterpå...

En merkelig tanke at en dag skal hjertet mitt stoppe, men må man så må man...

[M_Stuff]

Døden...

Jeg liker ¨tro at døden kan komme plutselig eller som forventet. Døden kommer ofte som julekvelden på kjerringa. Men det som skjer etterpå...

---kroppen går i jorda, eller blir brent eller blir aldri funnet, men går allikevel tilbake til kretsløpet på jorda, men sjelen... Resten av meg, drømmene mine også videre, de stopper ikke opp når jeg sover, så hvorfor skulle de slå seg tl ro når jeg dør. Nei, drømmene er faktisk mer aktive jo dypere søvnen er, og jeg vil tro at sjelen nesten oppnår sin nirvana når den endelig får fritt spillerom og kroppen er helt død.

For sjelen vil kroppens død aldri være skuffelse. Har man alltid forventet å brenne i helvete, vil dette skje, men man blir vel ikke skuffet, da er det jo som forventet. Har man alltid trodd at man komer til himmelen, eller til valhall for den saks skyld vil man møte noe godt... For noen er kanskje døden en vandring i ørkenen for å oppnå selvransakelse.

For meg tror jeg døden vil være en nattklubb i Glasgow... Men jeg er fortsatt spent på hva som skjer når den stenger... Kanskje et nytt liv, hvem vet?

Hva forvbenter dere av døden?

-------------------------------------------------------
It's better to know some of the questions,
than all of the answers

James Thurber

[kris_ter]

Du kommer ikke til himmelen dersom du slutter å drikke,
du risikerer bare å komme edru til helvete.