Døden

[Cafein]

Hmm.

Er det ikke derfor vi har kommet på begrepet sjel i utgangspunktet? Fordi det er en fin tanke?

Demokrit var vel den første som snakket om sjel, med sine «sjeleatomer» som vår bevissthet besto av. Når vi døde, spratt sjeleatomene ut av kroppen og tilbake til verdens fellessjel, om du vil. Men det var bare en måte å prøve å forklare vår bevissthet på. Det jeg tenker på her er tanken på at det finnes en slags udødelig del av en selv som består etter at kroppen har lagt på røret. Særlig i den vestlige verden har dette begrepet blitt så vanlig at vi nesten tar det for gitt.

Og der ligger vel problemet. Begrepet ble skapt som en trøst, for at vi skulle tenke på døden som noe fint. Men nå har vi blitt vant til det, og tenker igjen på døden som noe ubehagelig. Vi har nå blitt avhengige av det; vi steiler ved tanken på å ikke ha noen sjel...

Dette var mitt høyst personlige tankespinn, og jeg vet ikke om det ga så mye mening.

[Veronica]

[Shealien]

det er jeg så fryktelig enig i vero. selv liker jeg å kalle meg selv realist, så har jeg på en måte bare godtatt at alt ikke skal forklares og respekterer det. det er grense for hvor mange illusjoner man skal rive istykker.

jeg er dog takknemlig for blant annet at det har blitt avklart at jorda er rundt og ikke flat

[Cafein]

Jeg prøver å ha så få illusjoner som mulig. Da blir jeg i det minste ikke skuffet. Kanskje blir jeg til og med positivt overrasket. Hvem vet?

Noe av grunnen til at jeg mener alt dette, er blant annet at jeg synes Occam's razor er et godt prinsipp. Jeg behøver verken Gud, sjel eller et liv etter døden for at min verden skal henge på greip, ergo velger jeg å ikke ta dem med i betraktningen.

[Glahn]

[stjernesludd]

Vil egentlig bare si meg enig i det som du har sagt, Cafein. Religion er en menneskeskapt trøst. En måte å benekte døden på, om du vil.

Men det sies at, før man dør, skal en ha et antall minutter med hjerneaktivitet, der hjernen ikke lenger henger sammen med resten av kroppen. Noe alá en veldig lang drøm. Det sies at disse minuttene oppleves som veldig lange (hvem har de egentlig spurt for å finne ut dette?), og at en har enda et "liv" inne i denne drømmen. Eller mange liv.

Kan være jeg er liiitt langt ute på viddene, da dette ikke kommer fra veldig sikre kilder. Men jeg liker tanken, og om en drar den litt lengre: Hva skjer på slutten av "liv nr. 2"? Har man et nytt drømmestadie før man vandrer heden? Også et nytt et inni der igjen? Osv..

I såfall vil de siste minuttene før hjernen slutter å fungere oppleves som uendelig lange. Og man vil på en måte leve evig. Hihi

[Veronica]

En kan vel se på det som en trøst.
Eller som en dypere mening med livet.
Eller som et mål.
Det kan være så mangt.

Jeg liker å ha noe å tro på fordi det gir meg mer håp når ting ikke er bra, og fordi det gjør livet mitt adskillig mer spennende.

Hvis jeg bare skulle forholdt meg til det jeg forstår og/eller har fått bevis for, hadde jeg nok levd en kjedelig tilværelse.

Begrepet "sjel" er forøvrig relativt.

[Glahn]

Bestefar er 92 år gammel, og har vært/er nærmere døden enn de fleste av oss her, vil jeg tro. Han tror ikke på noen gud eller noe liv etter døden, og det virker ikke som om det plager ham nevneverdig. Faktisk vet jeg om opptil flere gamle mennesker i familien min, som nok ville blitt en smule skuffet hvis døden ikke var det siste. "Hva, skal jeg ikke få slippe nå, engang?!"

Jeg tror ikke på noe liv etter døden selv heller.
Men det er greit slik.

[BagBiter]

sterkt uenig med deg der.. men hvis du synes det er greit, ok, men jeg føler ikke døden er noe bra. Jeg håper det er noe etter.. EG FÅR KREDLÅ HVIS EG TENKE FOR MYE PÅ SÅNT!! :p

[Panter]

Vel..
Man kan vel tro hva man vil?
Men jeg synes det er rart å bare avskrive sjelen slik.
Jeg har "følt" for manges sjeler til å kunne avskrive den.
Og hvordan skal jeg ellers kunne beskrive mitt kjære lille personelige spøkelse? (Som apropo HELDIGVIS har lovet å la meg være i fred mot at han får ARDATHS ring....Hva, hva mener du med at jeg skal ta på meg den tvangstrøyen?)

[Glahn]

Jeg synes det er rart å gå ut i fra at det finnes sjeler...
Så forskjellig kan altså mennesker tenke

[songbird]

Jeg tror på sjelen. 100%...jeg klarer ganske enkelt ikke å forestille meg at sjelen ikke finnes. Jeg synes det er en deprimerende tanke...
men sånn er jeg...en evig drømmer.

[Glahn]

Jeg tror jeg kunne blitt positivt overrasket om det viste seg at det fantes noe liv etter døden.
Men jeg blir ikke fryktelig skuffet om det viser seg at det ikke er det.

[Cafein]

Om det viser seg å være null liv etter døden, blir du ikke skuffet i det hele tatt, skal jeg si deg. Eller glad. Eller sprø.

[Glahn]

Nei, nettopp!
Men det er jo noe som er ganske vanskelig å tenke seg, da.
Ens egen ikke-eksistens, mener jeg.

[Shealien]

En får vel bare vente å se? eller ikke se alt ettersom. Jeg bruker som regel å bekymre meg mer for livet enn døden. Og hvor mystisk det er at egentlig livet eksisterer på den måten det gjør. Og jeg tenker det jeg tenker og er akkurat den jeg er.

[Glahn]

[Cafein]

Og når vi først er inne på det: Hva er vitsen med å bekymre seg? Hvilken funksjon tjener det, egentlig? Har det noen som helst positiv effekt?

[Glahn]

Som de sier i Dusteforbundet: Man skal ikke bekymre seg så meget over livet. Man kommer så allikevel ikke levende fra det!

[Shealien]

Nei å bekymre seg har virkelig ingen gode effekter i det hele tatt.

tenk positive tanker
si positive ord
gjør positive handlinger
og det positive gror.

det hengte det på døra på klasserommet vårt i tre år. Har aldri hatt en så koselig klasse noen gang jeg.