Forelskelse

[krusemynte]

Jeg vet at det jeg venter på er godt..

[Glahn]

Jeg vet ingenting lenger.
Ikke om ventinga er verdt det, engang.

[krusemynte]

Uffda...

[Glahn]

Nei, hvis noen heller kunne klart og tydelig forelsket seg i meg...

[krusemynte]

Det skal visst ikke være lett. Jeg har vel egentlig vært heldig nå, for en gangs skyld. *Takkgudenebukkeogneie*

[Glahn]

Nei, det er nok heller fryktelig, forferdelig vanskelig.

*klage over kjærligheten som aldri kommer*

[songbird]

*bli med på klaginga*

ikke være forelska mer...ikke være forelska mer. vil ikke vil ikke vil ikke.... *bli psykotisk*

[krusemynte]

SVAR DA FOR SVARTE!

[songbird]

[Glahn]

Jeg har både lyst til å forelske meg, og lyst til at noen forelsker seg i meg...

Vanskelig, eller hva?

[krusemynte]

*Klemmetilbake på songbird* Takk skal du ha - føler meg bedre allerde

[songbird]

Bare hyggelig! Jeg er jo klemmemaskinen...

Personlig er jeg mer forelska og mer frustrert nå enn noensinne...traff HAM igjen i dag. Hadde ikke sett ham på leeenge...*stønne*
jeg er håpløs...han er for god for meg...*snufse*

[Shealien]

åhå! DET skal man i allefall ikke tenke! Det er giften for ethvert forhold, enten det ikke har startet enda eller er begynt.

[songbird]

unnskyld da...

[Glahn]

"jeg er ikke god nok for deg" er noe av det mest irriterende som er å høre... Vel, kanskje ikke første gangen, men etter å ha hørt det tre-fire ganger fra tre-fire forskjellige jenter - da begynner det å bli plagsomt.

[songbird]

vel...man blir ganske lei av å hele tiden få høre at man ikke er god nok også. Man begynner å tro det selv ganske fort...

[krusemynte]

Songbird, jeg er enig med deg jeg. Jeg er ikke god nok for han, hvorfor skulle han like meg? Han som er så kjekk. Og populær. Og smart. Mens jeg bare plager han, og maser. Hvorfor er jeg så slitsom?

[songbird]

hmm...godt (?) det er flere av oss da...

vi får stå sammen i vår frustrasjon.

[Shealien]

Vel altså.

Eksempel:
Jeg ble sammen en fyr, (ganske lenge siden) han var grei, hadde mye morsomt og si og vi hadde masse lange samtaler og diskusjoner. Han virket som om han hadde en del å komme med. Visste en del om noe og litt om masse.
Så ble vi sammen. Og det som skjer. Han slutter å snakke med meg. Han slutter å si i mot meg i diskusjoner (som brukte å være veldig oppfriskende), kom aldri med forslag om å gjøre noe mer.
Konfrontert med det fikk jeg halt utav ham at han var redd for å såre meg med å si noe jeg ikke var enig i. Hanville bestandig bare gjøre det jeg ville. Han hang på som en liten valp og klynket hver gang jeg ba ham om å slutte å si unnskyld for alt mulig og fakitsk stå på egne ben.
Han sluttet jo selvfølgelig ikke med det, og ble lei etter ikke fryktelig lenge.

Problemet var at han var redd for at jeg skulle gjøre det slutt med ham og ikke turde å gjøre noe som kunne provosere, såre e.l. Da gikk det rett på dynga. Han ble dumpa over en lav list.

Moral: aldri bestem deg for at du ikke er god nok for ham, eller tro at han forventer mer av deg enn du er. Vær deg selv. Det er den personen han vil ha. Ikke en tøyfille han kan vaske skoene sine med. Og er det en ting som får hvem som helst til å miste interessen er at den virkelige du ikke er der lenger.

Selv om det kanskje kan være vanskelig. Ikke sammenlign deg med andre. Stol på at det å være deg selv er nok. Og når det er hardt og fælt, klamre deg godt fast til vennene dine!

[krusemynte]

Ja..*holderundthverandre* Jeg orker ikke mer jeg, rett og slett. Dessuten er jeg forelsket i det nye digitalkameraet mitt Det er så fiiint! Har heldigvis noen lyspunkter i livet. *Sippelitttil*