:cry:

[Pyro]

Er vel ikke meg det var synd på akkurat denne gangen, men vatt de hekk, jeg tar de klemmene jeg kan få! Er ganske grei sånn...

[arntis]

Har ingenting med saken å gjøre; jeg ville bare klemme på deg...

[toth42]

*takke pyro*

Øyh, arntis, stop stealing my thunder!

[arntis]

**klemme på Toth også**

Ingen fare min venn, jeg har torden nok til regntiden i India

[Asfrith]

*gruppeklemme pyro, toth, arntis og pyro*

(Ja, jeg vet at det står pyro to ganger. Hun får ekstraklemming fordi hun er så ufattelig klembar!)

[toth42]

*dunke arntis og asfrith hardt i ryggen under klemming, for å gjøre det hele mer akseptert*

[arntis]

*Ooof!*

Takk takk...

[mathianus]

*Klemme toth42 mens jeg banker ham på ryggen og bøyer meg lengst mulig bakover samt ser opp mot himmelen og smiler påtatt*

NÃ¥ snakker vi akseptert

[KamikazeKaninen]

Mammaen til en god venn av meg døde på mandag. Hun fikk vite at hun hadde kreft for noen uker sida, har vært på sykehuset den siste uka og så var hun borte. Kom som et sjokk for de fleste. Uff, sånt bare er og blir trist, men får se det positive; bedre at det gikk fort enn å at hun sleit med kreft i flere år først. Begravelse i morra. Var hos ei venninne i kveld og skreiv et kort til han. Brukte veldig lang tid på det. Alle ord virka bare så teite og klisjéaktige... Er så vanskelig å finne ut hva man ska si og gjøre i sånne situasjoner. Tenkte det var best å gjøre det kort og enkelt. Det er sikkert mer enn nok som foregår oppe i hodet hans, så er nok ikke så farlig hva som står, så lenge han får vite at vi tenker på han. Uff, ufattelig trist ja...

[Zylfia]

[Pyro]

Hvordan kan man plutselig bli helt motløs?
Sånn helt ut av det blå?
Men har det egentlig fint, men så plutselig blir man liten, redd og helt alene?

[Knaskerot]

[Blazer]

Hvorfor er det umulig å ikke frykte fremtiden, jeg frykter at min bestemor skal dø, hun er gammel, men akk så god. Vært en stor del av livet mitt og jeg er hos henne hver dag, er naboen. Vet ikke om noen som er mer snill eller bryr seg mer om de rundt henne. Jeg gråter nesten hver dag av frykt for at neste dag blir den siste jeg får være i nærheten av henne. Og nå flytter jeg, kommer ikke til å være her mer enn i helgene. Jeg er redd. Vet hvordan det plutselig kan skje. Min onkel falt og brakk beinet for 3 år siden, havnet på sjukehuset, 5 dager senere var han død, dem oppdaget svulsten i hodet hans for sent og han havnet i en koma som varte i under 12 timer.

Man blir helt hjelpesløs. Hvorfor kan jeg ikke bare dø samtidig, og slippe å leve videre, etter dem, det er ikke meningen man skal oppleve dette - eller er det det?

Meningen med livet er å føle smerte. Alt annet er relativt.

[Pyro]

Jeg orker ikke mer snart. Det føles som å bli spist opp fra innsiden.

[aniraC]

jeg sitter her og gråter...skikkelig...og jeg vet hvorfor...savner en person spesielt...hvorfor døde du fra meg ?!?! jævla ego faen!

[Pyro]

*klemme aniraC*

Jeg har egentlig ikke noe å klage over i hele tatt jeg.

[Jaqo]

Hvordan er det MULIG å være så komplett dritt som jeg er til tider??!?!?!?!
Hadde jeg kunnet, ville jeg gitt ALT JEG EIER for å reise tilbake tre år og endre på det jeg gjorde!!
Forbanna tosk!!!!!

[Pyro]

Spøkelser fra fortiden...

[KamikazeKaninen]

I kveld gråter Sissel Mang én tåre har falt fra mine øyne... Ga fra meg lillepusen min i dag. Baby'n min har flytta fra meg! Han har dratt for å bo hos "tante" og "onkel" (broren til min morfor). Han kommer til å få det kjempefint det, blir nok en bortskjemt liten pris i no time, men jeg savner lille Yodifred

[toth42]

*Tørke tårer og klemme på alle som depper litt* så, så.. Det ordner seg! Også stemmer vi i: Aaaaaalways look on the briiiight si-ide of life!