Sjalusi ?

[aniraC]

da må jeg spørre.. hvorfor ble du sammen med henne ? var hun perfekt de første årene ?

(men det var off topic.. iii knoooow)

[Tittan]

kort fortalt, og veldig off topic

Utrolig sexy, veldig søt, virker normal når du ikke kjenner henne godt, kjempeforelskelse, love makes blind, og så våknet jeg en dag og var singel

Lang historie kan du få på msn eller noe sånn en gang...


*prøver å spore tilbake til topic*

[Pyro]

Men dere som er sjalue, hva vil dere at vi skal gjøre når dere blir det?

Min bedre halvdel er av den _ekstremt_ sjalu typen. Jeg får ikke dra på treff, får ikke ha nye guttevenner og han har stort behov for å sjekke hvem jeg er sammen med/hvor jeg er o.l.

Jeg lå og holdt rundt han en hel natt, selv om han gav meg en kald skulder og nektet å ha noe med meg å gjøre. Grunnen til det var at jeg var i jentebursdag og kom til byen før ham og da han ringte gikk jeg alene for å kjøpe mat. Det at jeg var alene var _veldig_ mistenklig ifølge ham. Selvom jeg var hos ham 2 min (nøyaktig) etter at han ringte meg.

Han sa at det var beste måten jeg kunne taklet det på, men er hardt å føle at man må fikse ting hele tiden når man ikke har gjort noe galt.
Når noen man er glad i er så likegyldig og avvisende til deg på byen at menneske rundt (hans venner også) reagerer er det litt pinlig, og man kommer jo ikke akkurat i kosestemning.
Hva skal man egentlig gjøre?

Jeg er selv sjeldent sjalu, men klart det skjer. Jeg reagerer ikke så veldig på x'er, mer på "jenta han aldri fikk- jenter".

[Glahn]

Der tror jeg vi trygt kan si at vi snakker om å være sykelig sjalu... Man kan lure lenge på hva som er normalt og ikke - men å være så sjalu er ihvertfall ikke vanlig.

[aniraC]

[Pyro]

Jeg er ikke ute etter at folk skal synes syndt på meg. Hater når folk ser på meg som ei dørmatte for ham, for det er jeg ikke. Jeg finner meg i unormalt mye, ja, men ikke alt.

Det jeg vil vite, er hvordan dem som er sjalue vil at kjærestene sine skal takle det.

Hvordan jeg takler det? Jeg vet ikke, bare prøver å vise enda hardere at jeg er gald i ham. For jeg synes veldig synd på ham som skal ha det så vondt, og er han så usikker på meg feiler jeg som kjæreste. Min "jobb" er jo å gjøre ham trygg, noe jeg da føler at jeg ikke klarer. Det er det tyngste. Følesen av å mislykkes som kjæreste.

[Ennasus]

[Glahn]

Når han er så usikker er det han som ikke stoler på seg selv. Hadde han visst med seg selv at han er verdt å bli hos, så hadde han ikke vært så sjalu. Denne sjalusien er ikke din feil!

[Eyden]

Enig med glahn. En annen ting som også er typisk hos sykelig sjalue folk (uten at jeg insinuerer noe her) er at de ofte går med tanker på utroskap selv, dvs at de føler eller vet at de selv lett faller for fristelsen. Det er jo også dem som dessverre blir så sjalu av å havne i situasjoner der den man elsker har vært utro med en annen. Men det faller jo igjen under kategorien som glahn nevnte, å ikke være sikker nok på seg selv.

Jeg tror at man rett og slett bør være litt bestemt og kreve at kjæresten viser såpass tillit at han/hun lar en dra ut og tilbringe litt tid "utenfor forholdet". Når man da har vist at det går helt utmerket en del ganger så slapper nok sjalusidyret litt mer av. Det er faktisk ikke for mye forlangt.

[calyptomena]

Et innlegg angående "de som er veldig sjalu fordi de tviler på seg selv" (altså ikke alle typer sjalusi):

Slik jeg ser det er det to hovedmåter å takle sjalu folk: enten ved å fortelle dem at de er verdt kjærlighet og trofasthet, eller ved å prøve å få dem til å se ting fra din side. Det kan kanskje være en god ide å sette inn "motangrepet" på begge fronter?

Hvorfor?
I tilfeller hvor sjalusien bunner i sterk utrygghet på seg selv, tror jeg det er vanskelig å fjerne sjalusien der og da ved å forsøke å bare gjøre noe med utryggheten. Siden en slik tvil på seg selv ofte sitter svært dypt, kan det være vanskelig å overbevise folk om at de er vakre/fantastiske/osv når de ikke vil tro på det selv.
Over tid er det jo selvsagt bra om man forsøker å være med og bygge denne troen, men jeg synes egentlig det er litt mye forlangt at en kjæreste skal greie å gjenopprette en hel selvfølelse?

Når personen tviler på at du er trofast, så tviler han jo egentlig på deg, og det er faktisk ganske dårlig gjort. Prøv å spør om han /hun virkelig tror så dårlig om deg?
Summa summarum kan man forhåpentligvis komme et stykke ved å gjøre begge deler.

En blanding av de to tilnærmingsmåtene kan jo være følgende replikk: "Hvorfor tror du at jeg skulle ønske å være utro? Jeg har jo faktisk valgt deg, og bare deg! Og jeg har nemlig god smak, så det så! Så siden jeg ikke kunne drømme om å bytte ut noe så fint som deg, syns jeg du kan slutte å tulle nå, og tro på at jeg elsker deg. Betviler du min gode smak og dømmekraft, kanskje? "
(kan sikkert formuleres bedre av noen som ikke er så trøtte som jeg var da jeg skrev innlegget )

[toth42]

[Ennasus]

Jeg selv ble kvitt mye av min sjalusi ved å innse hvor dumt det var, og hvor dumt jeg oppførte meg, i tillegg til at jeg ble eldre og mer selvsikker.
Man må bare tenke; dette er et produkt av min egen fantasi og ikke virkelighet. Hvorfor plager jeg meg selv og andre med dette, når det ikke eksisterer?
Å være sjalu er fryktelig vondt, men man kan bli kvitt det, men det krever et lite oppgjør med en selv. Tror det er vanskelig for en kjæreste å hjelpe i en slik situasjon (jeg har forsøkt begge veier), men venner og andre utenforstående derimot kan gi en hjelpende hånd.

...

[Pyro]

Han spurte meg om hvorfor jeg godtok at han behandlet meg dritt (etter den natten jeg holdt rundt ham), så han må jo skjønne at oppførselen hans ikke er riktig.
Han snakker med bestekompisen, men problemet er at han også er av den sjalue typen, så han var bare enig. Men da sa jeg til Jens at han kunne ikke bare snakke med andre som var sjulue, for da bare rettferdiggjorde han sin egen oppførsel ovenfor seg selv.
Han skjønte det da. Men gjør ikke noe med det.

Jeg har prøvt å gjøre ham tryggere med å fortelle ham hvorfor jeg er glad i ham, vise ham alle hans positive sider. Jeg minnet ham på (uten å "blame" ham på noen måte, vinkler det som en positiv ting) at jeg flytta 75 mil uten å kjenne en sjel, sa opp jobben og leiligheten min og gikk gjennom en rettsak som jeg kunne sluppet. Alt dette bare for å kunne være hos ham. Det må da si litt om hvor glad jeg er i ham?

Har spørt ham 100 ganger hva det er jeg gjør som gjør ham så usikker, men jeg gjør aldri noe galt påstår han.
Hva er det igjen å gjøre da?

Enn om jeg skulle nekta han jakt-turene i sverige eller årlige fisketuren med gutta på Røros?
Jeg _vet_ ikke hvem han er sammen med da, og telefonen ligger jo alltid i hytta. Men jeg kan ikke nekta ham det. Han trenger de turene. Ikke er det vanskelig å la ham dra heller. Sunt å være fra hverandre litt. Klart jeg savner ham da, men jeg tror ikke han gjør noe galt.
Skulle bare mangle.
Men jeg kunne ikke dra på jenteturen til Danmark, for det var det samme som om gutta hadde dratt på Repbahn (aner ikke hvordan det skrives, horestrøket i Tyskland i allefall). Alle visste jo at dem som dro på slike turer kun var ute etter en ting...

[Baj]

Han må være ekstremt usikker på seg selv.

Trist at det er slik.

[Voon]

Jeg skal innrømme at jeg føler meg som en idiot når det gjelder disse sjalusi greiene. Jeg blir fort sjalu, men det gjelder altså ekser, eks-rotevenner og jenter som er forelsket i han.
Særlig når det er en av hver som tydeligvis måtte ta masse kontakt samtidig.
Hun ene er eksen som _var_ spesiell men ikke er det lenger, hun andre er ei som han har styra med før og som fortalte at hun hadde følelser for ham (ca et halvt år etter jeg sa at hun garantert har følelser for deg) og blei fornerma når han sa at han hadde meg og det var meg han ville ha og at det eneste han kunne tilby henne var vennskap. Idiotiske kjærringa svarte: "ikke mer?" *skyte etter med 12-7* hun tredje er ei venninne og bare venninne som elsket oppmerksomhet og trengte at alle likte henne og som hadde følelser for han og maset en hel del om å gå tur og om ting de hadde snakket om før. Faen da, jeg er en av de mest usikre i verden, jeg har vært sammen med for mange idioter som har ødelagt meg. Han jeg er sammen med og bor med nå har sine feil, men han lærer meg mye og jeg vet at jeg har masse dumme feil selv. Vi har holdt sammen i snart et år, men det har vært vanskelig når jeg er i dumme perioder og blir sint og lei meg for småting som ikke er noe. Særlig når jeg prøver å fortelle grunnen og det blir totalt mistolket.. *frust* Jaja..
Sånn er det. Jeg vil ikke være sånn, og jeg prøver hardt. Heh, håper det er håp for meg..

[Pyro]

Det er håp! uten tvil. Når man ser selv at det man gjør er urimelig og prøver å gjøre noe med det er det allerede langt på vei!!!!

[Ennasus]

Det med at kjæresten har venninner man mærker at har stærkere følelser (jenter mærker sånt) er aldri lett (snakker av erfaring). Det er ikke så mye annet å gjøre enn å overse det, og stole på at kjæresten vet hva han gjør..

[toth42]

[Corvus]

Hm... Jeg er usikker på om jeg blir veldig sjalu eller ikke. Jeg pleide ikke å være så sjalu, bare usikker, jeg pleide å tenke; 'Hvis det er meg han vil ha, blir han. Hvis ikke, er det ingenting jeg kan gjøre med det.'
Men nå vet jeg ikke lenger. Jeg har fått grunner til å bli forsiktig. Hjelp, håper ikke jeg går helt Gestapo på min neste...

[Pyro]

Bedre halvdel var utrolig sjalu i begynnelsen, men han har sluttet nå! Han er ikke sjalu mer, og det er deilig å vite at han slipper å ha det så vondt med seg selv! Vi hadde en liten periode med problemer, da ble jeg selv sjalu, rett og slett fordi jeg følte at jeg ikke visste hvor jeg sto i forhold til han.
Jeg får noen stikk i ny og ne nå, men da tenker jeg bare, Han elsker meg, dette går bra.
Og skulle ting gå gærnt, så har jeg klart meg selv før.